Lunsjtider, 1130, en høylytt, nesten skrikende diskusjon ved kjøkkenbenken:

Invasjon, overgrep og blind vold fra monsterets side.
"Idiotiske jentunge. Hvorfor driver du med det der? haha. du vet, kom igjen, jeg forsvinner ikke, blir ikke borte, neinei, du får bare gjøre som jeg sier, fordi vi hører sammen. Heeelt til døden skiller oss av."
Nistirret på ham, det var det jeg gjorde, mens jeg la armene i kors over brystet for å gjøre et forsøk på å vise ham hvem som bestemmer.

"Til døden skiller oss ad, sier du? Jeg er for lenge siden ferdig med den der dødsgreia. Du kan ikke lure meg med det pisset. Det er det det er: PISS. TULL. DRITT." Det er nesten sånn at jeg brøler, der jeg står.
"Pøh," svarer han. "Det er du som er full av dritt. Alt du tenker, alt du sier, er bare tøv fra den ene enden til den andre."

"Hmf," svarer jeg, åpner kjøleskapet, og tar ut alt pålegget jeg er engstelig for. "Se her da," jeg slenger på det ene og det andre, masse brunost, en haug med syltetøy, og hvitost med kaviar. "Se her," brøler jeg, "og stapper to ekstra osteskiver inn i munnen, mens jeg legger til et par stygge banneord, noen hatefulle setninger, freser som en illsint katt, drasser med meg fatet ut på hverandraen.

Solskinn, ullpledd og iskaldt vann. Livet er greit nok, akkurat sånn som jeg har bestemt meg for.