Noen ganger tenker jeg at jeg rett og slett fortjener en gullmedalje i OL grenen: "Slite deg ut". En aldeles givende ekstremsport som ofte fører til at deltakerne trenger en langtidsrehabilitering på et hvilehjem, der de bare kan sove-spise-drikke og ligge på et massasjebrett i timevis, mens noen knar opp de støle og anspente musklene. Jeg er flink til det: brenne meg på ilden, ta masse vann over hodet og kave rundt om kring, sånn at jeg rett og slett glemmer å sette litt tid av til meg selv. Egentlig tror jeg at det er mest sånn fordi jeg er redd for å ligge stille og kjenne på hvordan det føles - for når jeg sitter i sofaen eller på en stol, benk, hva som helst, må jeg alltid gjøre et eller annet. Gjøre, gjøre, gjøre. Nei, jeg tror rett og slett at det er bra at vi skal dra på jentetur til syden neste lørdag.


I dag, sånn omentrent klokken 1255 trasket jeg igjen oppover den gjørmete stien som fører opp til UPS, mens jeg tenkte på at jeg måtte være fullstendig sprø som drar tilbake, spesielt siden jeg faktisk er ferdig der for lenge siden, og at det er et tilbakelagt kapittel i livet mitt. Men nei; jeg er jo ikke det, sprø altså, jeg stikker rett og slett innom en gang i blandt, fordi jeg skal besøke noen eller har lyst til å treffe på menneskene som jobber der. De betyr noe for meg, til tross for at jeg ikke var mottakelig for noe som helst i løpet av de to periodene der.

Så. Jeg var innom der i dag også, og ble overrumplet av klemmer, hilsninger, nikk, smil og forsiktige blikk fra ei dame som engang var nok en dr.hjernefikser. Til slutt kom hun bort for å snakke litt, hun også, og det er de samme ordene som går igjen: "Hvordan har du det?" "det ser ut som om du har det bra." "det er mer liv i ansiktet ditt nå". Og jeg forteller til jeg blir tørr i halsen, den samme historien gang på gang, og selv om jeg hører hvordan jeg snakker meg selv rundt i tull og repeterer ordene titt og ofte, er det verdt det. For de lytter. Mennesker hører etter på en helt annen måte enn før, kanskje er det fordi ordene har blitt annerledes, ikke så snøvlete, ikke så lave eller kaotiske. Ikke vet jeg.

Jeg og noen ble i alle fall enige om en "telefonkontakt" om ikke så lenge - og hvorfor, det skal jeg fortelle senere. Det er ikke fordi ting går på tværra, for det gjør det ikke, bare så det er avklart.

Ellers... har behandleren min ringt, og vi har snakket litt. Det var bare en kjapp greie, uten noen konkrete ting, annet enn: "Ja, men du vet, hvis du føler for det, kan du alltid komme tilbake". Jeg vet jo det, men jeg skal klare meg. Jeg har bestemt meg for det, bestemt meg for å seire, og da er jeg nødt til å jobbe på egenhånd. Capio er jo der, noen skritt bak meg, uansett hva som skjer, og det er godt å vite.

Nå er det middag, litt tid på sofaen og pilates som står på programmet. Ha en flott ettermiddag!