en sjel uten kropp, en skygge, et skall
et vesen uten stemme, en ting uten ord
en bortgjemt gjenstand uten pust
med et hjerte som så vidt banket i brystet

en boks uten innhold, med et lokk
som var for stort for esken, plassert på
to q-tips som så vidt klarte å bære tyngden
av plastbeholderen, en lukket kiste, låst, der nøkkelen
var glemt og kastet for lenge siden
en boks som vandret på stien i nattemørket, på vei mot
verdens ende

det var oppoverbakker og nedoverbakker
inntil sklia meldte sin ankomst, og skyggen rutsjet nedover
med all sin ære og prakt, stoppet på bunnen, nederst
i gjørma, godt parkert på punktumet, der i'en uten prikken over
hadde sin holdeplass
endepunktet


den tyngende stillheten ble brutt av en dame
en gang hver tredje uke
en dame på et kontor, opprettet av en mann
en mann med visdom og kompetanse
som trodde på et liv før døden

menneskene som trodde på pusten og hjertet som slår
tok tak i hver sin side av boksen
og skyggen, løftet, flyttet og bar til flyplassen, plasserte
den godt ned i et sete
bort, avsted og farvel
tilbake til starten av alfabetet, tilbake
til begynnelsen, fremover til lyset

tid, liv, verden
bevegelse, mikroskopiske museskritt bort fra
verdens ende, mørkedalen, sortehullet, solformørkelsen
svunnen tid fylt med så mye smerte og gråt

opp fra asken, inn i ilden, plutselig, endelig
ble nøkkelen til kista funnet, boksen fikk fylde, og muligheten
til å bevege på q-tipsene, spise en lollipop i solskinnet uten
å skjelve, spasere langs en solfylt bryggepromenade
i den varmeste aprilmåneden på årevis

sakte, sikkert og plutselig

gikk det an å ligge på et gress
i solskinnet
en fredag i april og være strålende fornøyd
fordi det fortsatt banker på innsiden


annika 2009