Mamma og jeg har vært ute i flere timer. Dagen startet med å ta ut penger på Spar, og siden jeg ikke har bankkort, må jeg drasse på passet mitt uansett hvor jeg skal. Jeg skjemmes noe forferdelig når jeg står i kassen på butikken, for å kjøpe meg en boks snus, og de spør om legitimasjon. Som alle andres passbilder er mitt utrolig vakkert, jeg ser ut som en terorist, og jeg kvier meg virkelig for å vise dette bildet til Gud og hvermann. Jaja, men hva annet kan man gjøre når pengeboka mi (som forresten er funnet i Capiobilen) er bortevekk?

Ellers har jeg vært innom UPS. Det var ganske skummelt, men jeg hadde lyst til å hilse på, så jeg mannet meg opp, og trasket inn i den gule bygninga der jeg har tilbrakt fire måneder av livet mitt. Håpet på å møte noen av menneskene som jeg hadde i teamet mitt en gang i tiden, men dessverre viste det seg at ingen av dem var tilstedet der og da.

Jeg ble stående og snakke med ei av de som jobber der, ei dame som jeg ikke kunne fordra under mitt opphold på stedet - men som jeg ikke har noe i mot, nå i ettertid, for jeg skjønner at hun virkelig prøvde, og det hun gjorde var riktig. Jeg snakket og snakket, smilte og nikket og snakket litt mer, ga henne de to brevene jeg hadde skrevet på forhånd, og hun ville at jeg skulle komme tilbake i løpet av uken for å fortelle en av de som var i teamet mitt om hvordan opplegget på Capio er. Som en slags inspirasjon eller tips eller noe i den duren for de som arbeider med samme problemstilling. "Jotakk," sa jeg, "det kan jeg godt. jeg har mye å si, som jeg gjerne skulle ha sagt."

Vi ble enige om at jeg skulle ringe i morgen.