Tiden går så fort, og jeg drar tilbake til Fredrikstad på søndag. Jeg har ikke noe spesielt lyst til å dra tilbake nå, for det går overlevbart greit her hjemme, og jeg kunne godt tenke meg å være her litt til. Det er greit når det er sånn; jeg klarer nesten å falle til ro, og selv om mine indre fiender ikke lar meg være helt i fred, er stemmene deres såpass dempet at jeg faktisk fungerer. Dette er vel kanskje det man vil kalle en relativt god periode, en av de bedre jeg har hatt på lenge, og hvis noen hadde spurt meg hvordan jeg har det i dag, vil jeg faktisk klare å svare: "Jo, jeg har det greit," uten at det er en løgn for å kamuflere hvordan ståa egentlig er.

For lenge siden var det helt utenkelig å uttale ordet "bra", for jeg var redd for å miste fiendene som på den tiden så ut til å være venner, og jeg var overbevist om at hvis jeg en gang i tiden skulle få det okei, ja, da ville jeg miste evnen til å formulere meg og kreativiteten. Jeg tok feil. Selv om jeg ikke lengre klarer å skrive selvdestruktive dikt om ditten og datten, har ordene og setningene mine fått en ny klang, en melodi som er mye finere og mer oppbyggende. Tingene ligner ikke alltid på hverandre, og selv om jeg kanskje repeterer meg selv her, noe som faktisk er en del av bedring, føles det bedre. Alt føles bedre.

Joda. Det er onsdag, det er foreløpig en grei dag, og selv om kalkulatoren surrer og går i hodet mitt, skal jeg prøve å ikke lytte til den. Jeg skal bake Foccacia, for nå har jeg endelig fått tak i sånn salt som man skal ha oppå, ordne ferdig rommet mitt - som ser ut til å være et evighetsprosjekt, og hvis jeg orker, skal jeg jammen meg gå en tur også. Hvis jeg tørr, skal jeg ringe det Lille Extra for å bestille ny tatoveringstime.

Nå skal jeg kaste meg over telefonen og ringe NAV. Det er tid for purring på rehabliteringspengene (fortgang, takk!).