På radioen nå nettopp hørte jeg noe veldig interessant: Den gangen menneskene brukte primstav som kalender, regnet de 14.april (dagen i dag) som den første sommerdagen. I dag har 104 dager av 2009 forsvunnet - og det er 261 igjen. 261 dager.
Det er nesten litt morsomt, for jeg kan ikke akkurat si at denne dagen kan minne om en sommerdag, og heller ikke noe som kan ligne på en slags vår. Jaja.

Det er lenge siden jeg ble sykemeldt, og klassekameratene mine, som det så fint heter, tar ofte kontakt med meg for å høre hvordan det går - og de spør titt og ofte om NÅR jeg kommer tilbake til dem. Det er snart russetid, eksamenstid, og de har alle sammen fullført det teoretiske året med ambulansefag og skal gå videre som lærling fra høsten av.
Da jeg ble innlagt i januar, var jeg overbevist om at jeg ville klare å fullføre skoleåret - jeg har bestandig greid å bite tennene såpass sammen at jeg på et eller annen magisk vis klarte å fullføre (om man da ser bort i fra det året på media og kommunikasjon, for det passet rett og slett ikke for meg). Selvfølgelig viste det seg at jeg tok fullstendig feil, for den jobben som ble gjort på Capio tok all tid og krefter.
Til slutt måtte jeg krype til korset og melde meg ut fra alt sammen. Det er ikke verdens undergang. Man trenger ikke alltid å være flink eller fullføre, og selv om man faller av toget noen ganger, betyr det ikke at man ikke kan ta opp tråden igjen og begynne på nytt.

Jeg har ikke fortalt dem at jeg ikke kommer tilbake. Jeg får meg ikke til å gjøre det.