Elefantstemmen har gått til krig, og følelsene og tankene er deretter. Ikke så mye å gjøre med den saken, annet enn å forsøke så godt jeg klarer å stå i mot diverse triggepunkter, for så å minne meg selv på at det ikke er verdt det. For det er det ikke. Det er ikke verdt en eneste tåre, elefantstemmen (som en gang virket som en hyggelig kar, og som dengang var mannen i mitt liv) er ikke verd tankene mine, følelsene mine og for all del: han fortjener ikke det eneste livet som jeg har fått.

Bit tennene sammen jente, stå i dritten, kjenn på følelsene, falskheten, og vit at du overlever. Du har klart det før, overlevd, og du klarer det igjen.

Nok om det. Det har egentlig vært en okei dag. Opp halv åtte, frokost, jeg som kaver meg igjennom vannet mens nesa mi ble overfylt av klorvann, deretter loppemarked (lykken er en en ny jakke og et skjørt til 20 kr), lunsj på en benk, trasking i butikker for så å dra hjem uten å ha handlet noe som helst. Ut for å møte Merete, spise middag på Egon, drikke en vis-legitimasjons-drink på Cirka, stable seg bortover til Blå Rock, slurpe i seg nok et glass for så å være fullstendig utkjørt klokken halv ti.