Jeg snur og vender på meg uendelige ganger uten å finne den rette stillingen. Egentlig har jeg akkurat sovnet, for det ble relativt sent før jeg kom meg i under dyna: Johanne og jeg ble sittende i senga mi mens vi så på Ungkaren hvorav en av kvinnene (som måtte forlate stedet i går) er en sanglærer som Johanne hadde en gang i tiden.
Og så våkner jeg da. Igjen. Jeg er klam og nesten igjennomvåt på hele kroppen, og jeg kan ikke forstå det, for det har vært sånn hele uka. Først trodde jeg at det bare var en forbigående greie som kom til å forsvinne etterhvert, men der tok jeg jaggu så feil som man kan gjøre. Jeg er usikker på om det er beskyttelseslakenet som jeg har under lakenet, eller om det bare er kroppen min som er på en snurr. Det er så irriterende at det halve kunne vært nok, for det ødelegger søvnkvaliteten min og jeg vet ikke hva.

Og hva gjør jeg? Jo, jeg løper på toalettet og sjekker nervøst om tante rød har kommet på besøk. Hun har ikke det. "Neinei", tenker jeg og trasker tilbake på rommet mitt før jeg slenger på et ullteppe over lakenet som får meg til å vende og vri på meg atter en gang. Det klør noe helt forferdelig, men jeg sovner i alle fall, uten å bli klissete og ekkel.