To ganger denne uka har jeg fått følgende spørsmål, fra både lege og behandler:
"Har du fått mensen, Annika?"
*kremt* "har du fått noen antydninger til mens?"
"Eh, nei, ikke ennå," svarte jeg, for det er fakta. Jeg har ikke hatt sånne derre månedlige greier som jenter som regel har i min aldersgruppe på fryktelig lenge. Ja, når jeg tenker etter, går denne flotte historien sikkert helt tilbake til 2007 - og, vel, jeg kan ikke si at jeg savner det så veldig, selv om det er en av de mest naturlige tingene i hele verden.

Ja, som dere sikkert har forstått: Nei, jeg har ikke mensen. Det blir sånn når kroppen ikke fungerer helt som den skal, og setter alle mulige prosesser på sparebluss. Det å produsere kvinnelige hormoner blir langt fra førsteprioritert, noe som kan føre til beinskjørhet og ja, jeg vet ikke hva.

Uansett. Disse spørsmålene har fått meg til å tenke en hel masse. Det har ikke vært et tema for meg på veldig lenge, og jeg har sånn omentrent glemt hvordan det er å ha den "vanlige" uka hver måned. Synd det der, i grunnen.
Men HÆLLEMÅNE, da! Det at de spør meg om helt vanlige ting som det der med mens og diverse annet, har fått meg til å innse at JEG også er ei jente, snart et kvinnemenneske, og mennesker som er født som det, produserer hormoner som gjør sånn at man blør nå og da, fordi kroppen er laget på en sånn finurlig måte at den kan produsere barn.

Dette, som nesten kom som en sjokk på meg, har gitt meg mulige-traumatiske problemer. Ja, tenke seg til, det virker som om jeg muligens må gå igjennom hele prosessen på nytt, og neitakk, jeg minnes den tiden der med skrekk og gru. Bildet av en tolv år gammel Annika, med små pupper og hormoner som raser, sammen med en mamma som prøver å forklare at det kanskje ikke er så dumt å kjøpe en BH, flimrer innenfor hodeskallen. Jeg husker hvor flau jeg ble og hvordan jeg rødmet helt fra tærne og opp til hårrøttene, mens jeg ba mamma holde munn og løp fortvilet ut av rommet.
Nåja, det er ikke så ille i dag, men det er jaggu ikke langt i fra.

Jeg oppfører meg som jeg er tolv år igjen, og venter på min første mens. Jeg våkner hver morgen og er livredd for at jeg skal ha blødd ihjel i løpet av natten og kaldsvetter hver gang jeg går på toalettet. Men nei, så langt ser det dårlig ut på den fronten og jeg venter meg nesten helt i stykker. Kan det bare ikke komme, sånn at saken er overstått? Første gang er alltid verst. Sånn er det med alle ting.

Knis.