Jeg stabler meg opp trappa til tredje etasje, tid for samtale, selv om jeg ikke har et kløyva ord å si til noen som helst. Kontoret hennes er lukket, og jeg hører mennesker som snakker innenfor den lukkete døren. Jeg vet hvem det er, jeg kjenner det igjen på stemmene. Behandleren min og legen jeg var hos da jeg var på forvern i Bodø, i desember. Capio har vært fullt av mennesker fra Helse Nord i hele dag, noe som vil si at de to menneskene jeg snakket med da jeg var innom NPS også var tilstedet. Vel. Så sitter denne legen sammen med snakkedama mi og de bruker av den korte tiden jeg har til å trille ut ordene jeg har problemer med å si. De bruker av tiden min, og det irriterer meg litt, men jeg skjønner jo at de helt sikkert snakker om noe viktig og jeg er redd for å forstyrre.

Etter noen minutter går døren opp, og denne legedama kommer ut mens hun fortsetter samtalen med behandleren min. Deretter stopper hun opp og ser på meg.
"Hei," sier hun og ser på meg med det typiske lege-blikket. Leger har sånne blikk, av den spesielle typen, slike blikk som er vanskelig å forstå, blikk som jeg ikke klarer å lese. Jeg liker ikke helt når jeg ikke klarer å lese menneskene, fordi det gjør alt så mye vanskeligere.
Til en forandring møter jeg blikket hennes, jeg gjør ikke alltid det når jeg snakker med mennesker, og sier "Hei."
"Ja, du er Annika, ikke sant?" Spør hun i det jeg reiser meg opp fra sofaen. Jeg nikker. Legger til et smil og nikker igjen.
"Eh," stammer jeg frem, "jo, det er nok meg det."
"Oi. Jeg kjente deg ikke igjen," sier hun og smiler litt. Ord. Ord jeg ikke vil høre, ord som fyller innvollene mine, hjertet og sjela og gudenevethva de ikke fyller. Blodet fryser til is i årene mine, selv om rødmen og varmen bukter seg inne i hele meg.
"Nei, det kan jeg... i grunnen forstå," mumler jeg.
"Ja, du ser så annerledes ut," sier hun, og for å ro seg selv i land fortsetter hun med: "Ja, du har vel kanskje gjort noe med håret?!?"

Hun er alt ute på dypt vann. Hun svømmer og svømmer og ror og ror, men hun driver bare lengre ut på den mørke vannoverflata mi. Jeg vet hva hun mener, jeg vet i grunnen hva hun tenker når hun sier sånne ting, og selv om jeg vet at jeg må lære meg å tåle det, så er det fryktelig vanskelig.
Jeg sier JA, fordi det er sant. Jeg har gjort noe med håret, bare ordnet litt på fargen og klippet av tre cm, men det er jaggu ikke nok til å gjøre verdens største forandring. Det er ikke nok til at mennesker ikke kjenner meg igjen.

Hun smiler til meg. Joda, det er jo fint at mennesket er i godt humør i alle fall, og det er flott at hun ser at Capio faktisk gir og har resultater på arbeidet de gjør. Det gir henne i alle fall en form for bekreftelse.
"Husker du meg? Ja, vi møttes jo i Bodø. På den samtalen? Jeg og hun spesialpsykologen? Husker du?"
"Ja," svarer jeg. Selvfølgelig husker jeg. "Jeg gjør nok det. Men jeg klarte ikke å kjenne deg helt igjen da du sto i stua tidligere, fordi.. jeg tror ikke jeg var helt OK da jeg var på den samtalen. Hadde litt problemer med å knytte sammen ansikter og navn og diverse. Hukommelsen var kanskje ikke helt på topp heller."
Hun nikker bekreftende og smiler til meg igjen før jeg går inn på kontoret for å begynne samtalen min.
Rekker frem hånden og sier: "Hyggelig å møte deg igjen, Annika."
Jeg skviser fram et nervøst smil, og håper på at det ser ekte ut.
"Ja, ordentlig hyggelig". Kjempe.