Jeg ligger på senga med begge putene under magen og venter på at det skal bli min tur. Min tur til å bevege meg opp trappetrinnene til tredje etasje der E som er behandleren min har kontor. Jeg har vært så heldig at jeg har fått noe sånn som verdens seneste time i dag, 1545, noe som irriterer meg litt, fordi jeg ikke har muligheten til å gjøre noe som helst frem til da. Sånn som for eksempel å bevege meg utenfor disse veggene her.
Men jeg skal vel i grunnen være glad for at jeg i det hele tatt får samtale, og det er i grunnen greit å ha den siste - fordi da får jeg bedre tid til å snakke med henne.

Det er en tom dag. En sånn dag der jeg ikke føler eller tenker noe spesielt. Ikke orker jeg å gjøre stort heller, og jeg gleder meg til denne dagen er ferdig.

Kom over noen bilder av meg selv fra desember og januar, og det er vondt å se hvordan jeg så ut da - se de triste og tomme øynene mine som er tømt for alt som heter liv og glans, og føttene som var som to pipestilker. Jeg skjønner nå hvorfor mennesker snudde seg og så rart på meg da jeg bevegde meg uten for huset og jeg kan faktisk forstå hvorfor læreren min ringte legekontoret. jeg skjønner det nå.

Uansett. Jeg har fått gjort noe i dag, tross alt. Noe som er både fornuftig og greit, og... noe som jeg egentlig burde ha gjort for lenge siden. Gjett hva? Jo. Jeg har funnet fram x-antall tekster som jeg har sendt med søknaden min til Åsane Folkehøyskole i Bergen, og selv om jeg glemte både helsevedlegg og diverse annet, så har jeg i alle fall sendt en søknad. Det er i alle fall noe. Er i grunnen usikker på om tekstene er gode nok, og om de vil vurdere meg som bra nok, men jeg prøver å tenke at det ikke spiller noen rolle. Jeg har i alle fall søkt og gjort et forsøk.