Håp, måtte du komme, for her skal du motstand finne.
Tja, det er vel sånn ståa er akkurat nå.
"Siden du har halve porsjoner, må du også begynne å kutte ned på tida. Så. I dag har du tjue minutter på den fisken der," sier L under middagen.
"M."
"Ja, så det er bare å sette opp farten, ta mer på om gangen, bruk kniven og ikke tygg så mye."
"M."
"Nå er det bare noen minutter igjen. Kom igjen. Større biter."
Nok et "M", etterfulgt av et blikk som sikkert kunne drept gud og hvermann og alle og enhver. Det er ikke det at jeg vil sende stygge blikk, eller vil være krass i tonefallet eller noe i den duren, det bare blir sånn når man har mest lyst til å slenge alt fra seg og grave seg ned under dyna.

Krigen er i gang, og det kjennes over alt i denne tingen som skal være Annika, denne tingen som skal være meg. Men jeg prøver så godt jeg kan, og selv om det betyr at jeg i hundre år må krype sammen i sofaen etter middag, innpakket i et rødt pledd med tårer i øynene, så får det bare være. Jeg akter ikke å legge inn årene og pakke sakene mine nå, selv om det er det jeg har mest lyst til. Nei. Jeg bare tuller. Det er ikke det jeg har lyst til. Jeg har lyst til å se solskinnet utenfor, og bli glad av det.

Jeg tenker på "Lysets kriger" og Paulo Coelho, og jeg tror jeg blir nødt til å kjøpe meg boken, selv om jeg har lest den. I løpet av kvelden skal jeg skrive meg en liste over alle tingene jeg skal kjøpe meg, for det kommer opp flere og flere ting i løpet av dagene som går. Sånn som for eksempel at jeg skal kjøpe meg ei ny fin skrivebok som skal hete "jeg-er-bra-boka" (inspirasjon fra en artikkel som var i Det Nye), der jeg skal notere ned de positive tingene som skjer hver dag. Bare for å ha noe annet å fokusere på.

Mm. Dagen har gått så fort, selv om den har vært en forferdelig lang berg- og dalbane. Jeg har sovet bedre i natt enn jeg har gjort på lenge, tror jeg, jeg våknet bare en gang for å gå på toalettet, og deretter sov jeg til vekkeklokka ringte kvart over sju. Jeg har strikket masse, og har begynt på et skjerf med fine farger, fordi ei av de som jobber her var så hyggelig at hun kjørte hele veien til en garnbutikk for å kjøpe garn til meg - og var hjemme hos seg for å hente noen strikkepinner som hun mente var enklere å bruke.

Mamma har vært i byen i dag for å kjøpe meg nye briller, boka Tatt av kvinnen av Erlend Loe, fordi jeg er nødt til å lese den i norsken, filmen med samme tittel av samme grunn, et blad og noe garn, så om et par dager får jeg pakke i posten og kan for håpentligvis sette i gang med noe skolearbeid, noe som får tiden til å gå.

Apropo pakke... jeg fikk pakke i posten her i dag. Noen hadde sendt meg "Noe i meg er sterkere enn jeg", den boka som Astrid har skrevet og som handler om hennes kamp mot elefantstemmen. Jeg leste boka i sommer, men den er god, sår og veldig vond - og jeg skal lese den igjen når jeg er ferdig med denne Tatt av kvinnen. Egentlig har jeg ikke ord for hvor glad jeg ble for den boka, og det rører meg dypt hvor mye mennesker støtter meg og tenker på meg og sånn. Jeg har ikke ord nok for å fortelle dere hvor takknemmelig jeg er for alle de fine kommentarene dere legger igjen i bloggen min, og hvor mye det betyr for meg.

Tusen takk K for boken, og tusen tusen takk skal dere ha for at dere bryr dere. Det betyr forferdelig mye for meg. Det er en voldsom støtte.