Jeg aner ikke hvordan det slo meg at det var en god ide å lese til prøven etter at jeg hadde vært på Ankenes sammen med Dagrunn, Gunn - Iren og Hanne. Jeg vet jo selv at det er så vidt jeg klarer å holde øynene åpne etter at klokken har rundet 2130, så... hvordan jeg så for meg at hjerneslag og hjerneblødning ville gli inn i hodet etter det tidspunktet, nei, det kan jeg ikke forstå. Bra det, at jeg har prøve i morgen og kan så vidt mer enn absolutt ingenting. Vel. Jeg dør nok ikke av å prestere litt dårligere enn 'bra'.

Nei. Jeg gjør nok ikke det.

I dag er jeg glad for at jeg har mamma. Jeg mannet meg opp tidligere, og ringte henne - for å spørre om noe jeg har tenkt masse på i det siste. "Blir det dumt hvis jeg... ehm.. for eksempel... drar til Bodø..? Altså... husleie... og... ja..."
"Nei, Annika. Det blir ikke dumt. Det blir veldig fint hvis det er det du trenger og du har troen på det."

Så. Nå gjenstår det vel bare å finne ut hva jeg virkelig vil, og satse alle de gode kortene på det. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før jeg klarer å bestemme meg, og jeg håper virkelig ikke at det vil ta så lang tid at løpet er kjørt. Vel. Er det ikke det allerede? Aner ikke.

Akkurat nå er det to ting som står på programmet:
1. Pusse tenner.
2. Krype under dyna.