Med hjertet i halsen løper jeg bortover gatene i slaps og sørpe, løper oppover gater, løper inn svingen med Prix, løper over veien på rød mann, febrilsk, i håp om at en sjåfør skal være uoppmerksom og unngå å se meg. Boom. Krasj. Joy Division gnåler i ørene mine om jenta som mistet kontrollen igjen, og ja, der har du meg - ute av fatning, ute av kontroll, en løpende jente i våte sko med rød Skogstad jakke og musikken på full guffe. En eldre dame ser på meg, og jeg lurer på hva hun tenker. "Ja, jeg har djevelen etter meg," har jeg lyst til å si til henne - men jeg gjør ikke det. Jeg bare fortsetter å løpe. Jeg må jo det; jeg har ikke tid til å stoppe, tiden løper fra meg, jeg må rekke livet før det er over, jeg har ikke tid til å stoppe opp - og hvis jeg stopper, ja, gudene må vite hva som skjer da. Hva løper jeg fra? Jeg vet ikke. Jeg er bare hundre prosent sikker på at elefantmannen tar meg igjen hvis jeg stopper, tar meg igjen for å minne meg på at jeg har lekser jeg burde gjort, minne meg på prioriteringer og timer og møter og... og... og...