Okei, så er jeg "hjemme" da. Hjemme er et merkelig ord, for jeg vet egentlig ikke helt hva som kan defineres som hjemme lengre. Kvaløya føles ikke som bostedet mitt, og det er jo kanskje ikke så rart - siden jeg ikke spiser - sover - står opp og går på skole her lengre.
Det er liksom... bare stedet der mamma og pappa bor, og jeg skal være en del av denne familiegreia. Faaamilie. Janei jeg vet ikke, jeg. Egentlig gruer jeg meg litt til denne praksisen, for da må jeg tilbake hit og være her i to hele uker, og det vet jeg ikke helt om jeg kommer til å takle. Det er ikke det at det ikke er bra å være sammen med foreldrene mine, for det er det, men jeg er litt små allergisk mot øyne som nistirrer på med med matbordet og kommentarer om bukser som henger nede med knærne. Jaja.

Det er rart hvordan forholdet med foreldre + barn endres når man ikke bor sammen lengre. Luft under vingene, avstand og sånt, kan gjøre ganske mange utrolige ting.

Så langt har jeg ikke gjort så mye, og det er litt stress, for det er noe sånt som tusen ting jeg skal rekke før jeg setter meg på 1030 bussen tilbake til Narvik i morgen. Har en masse greier jeg skal ordne i byen i dag, må finne nye sko, ny jakke og noen duppeditter til hybelleiligheta, og så skal jeg treffe Merete og Karianne i løpet av dagen, og i kveld er det filmkveld med Inger, Sunniva og Silje.
Men. Det blir koselig.