Det er få ting som er så deprimerende som å sitte hjemme i sofaen sin, midt i mai, og se julesnøen dale ned fra himmelen. Jeg har nesten lyst til å gråte her jeg sitter, polstret med tre gensere, strømpebukse, skjerf, to ulltepper og peisen så å si ved siden av. Tromsø og vår hører ikke sammen – for når snøen takker for seg, er det faktisk… sommer. Når alt kommer til alt; finnes det bare to årstider her: sommer og vinter. Flott. Jeg gleder meg til jeg kan pakke sammen sakene mine å flytte så langt unna alt det hvite som over hodet mulig.
Jeg fryser.

I dag hadde jeg kjempestore planer om å gjøre litt engelsk, men jada jo da, det ble det mye av. I stedet dro jeg til byen og hang på kafé med Simon fra klokken to til gud vet når, og for å slå i hjel litt tid dro vi på kino. Kino i dag igjen, ja. Så ”Helt sikkert, kanskje” – den var grei nok egentlig. Tidsfordriv.

Har lyst til å lese mer Stephen King, men det er dessverre ikke flere sider igjen i den boka jeg holdt på med, og biblioteket er stengt til og med tirsdag. Jeg hater disse rød- dagene på kalenderen – det er evig nok med søndagen som er en gang i uka. Gosh.

Bestilte noen sommerklær fra nettet i dag, men sånn som det ser ut nå, er det lite trolig at jeg får bruk for noe av det med det første. Det eneste som er litt oppløftende, er tanken på at jeg faktisk skal to uker til solen i juli. Takk og lov.