onsdag, 13.april. skummelt og engstelig, selv om jeg sjeldent eller aldri er veldig nervøs i forkant av et framlegg. nesten aldri. det skjer en gang i blant, men da er det alltid spesielle grunner for at jeg reagerer som jeg gjør. sånn som i dag.

 psykiske lidelser, "mitt" område, står på timeplanen og i går så vi filmen "a beautiful mind." fantastisk film! 

i dag var det min tur. jeg sa meg frivillig til å snakke om et tema for en stund siden, og selv om jeg helt sikkert kunne snakket om depresjon, angst og selvskading også, valgte jeg spiseforstyrrelser. år med smerte, matritualer, elendighet, terapi og innsikt har ført til kompetanse og kunnskap på området. for noen dager siden satte jeg sammen en powerpoint, samtidig som jeg bar rundt på en konstant frykt for at det ikke kom til å gå bra. problemet er ikke å snakke om spiseforstyrrelser; problemet er å formulere det slik at utenforstående forstår. å forstå sykdommens vesen for en som ikke er berørt av den, er tilnærmet umulig, men det går an å forklare, fortelle og beskrive på en slik måte at det kanskje, kanskje lar seg gjøre. 

forsiden av powerpointen. 

jeg skalv da jeg koblet ledninger til datamaskinen. skalv i knærne da jeg slo på projektoren. skalv i skuldrene da jeg åpnet munnen og introduserte opplegget mitt. "spiseforstyrrelser, ja... men det ser dere kanskje? de fleste av dere vet det, men årsaken til at jeg har valgt det temaet, er fordi jeg selv har en spiseforstyrrelse og har slitt med det i ganske mange år." 

tre kvarter, ingen manus. etterpå var det tomt. inni. og jeg var sliten. men jeg tror de lærte noe. for eksempel at en spiseforstyrrelse ikke er selvpåført. det er ikke noe man "lager" selv. det er en sykdom. på lik linje med kreft og andre ting. jeg er veldig sikkert på at de forsto. 

"det er mer alvorlig enn jeg hadde trodd"

halv tre sto engelsken for tur. samme tema, men bare om anoreksi på grunn av begrenset tid og kun for læreren. mer skummelt, kaos og manus, men det gikk... ok.

nå er jeg sliten.