"du er vakker," sier hun i telefonrøret. Jeg legger på uten å si farvel. I øyeblikket, der og da, i desperasjon og frustrasjon over min egen situasjon, faller alt tilbake. Tiden. Dagene. Ukene. De siste fem månedene som har vært så fryktelig vanskelig. På nivå med trettenårige- Annika, hun som ikke visste opp eller ned på noen ting. Hun. Henne. Alt har blitt bedre etter at depotkapslene tok tak; en fallskjerm når jeg faller, en paraply når det pøsregner og ei bru å gå over når jeg er bekymret for hvordan jeg skal komme meg i land på den andre siden.

Innimellom blir jeg fryktelig redd. Det skremmer meg hvordan jeg kan tenke så klart en stund, og plutselig, plutselig forsvinner alt. Blekner. Lyshet og klare dager hviskes vekk i det demonene dundrer på døra.

Mye av meg selv har forsvunnet. Men, mye er også tilbake. Angsten er allikevel sterkere enn den har vært på år- jeg kan kjenne den. Føle hvordan den hamrer og slår når lyset er av, når lydene er borte og når det er meg, alene.
Å finne nye mestringsstrategier uten å tråkke i de gamle er en dyd.

Mye virker uoverkommelig. Av og til også livet. Hverdagen. Og det å skulle være meg. I mange år til.
Men... På fine dager, fine ettermiddager- sånn som i dag, på besøk hos Sofie med skolearbeid og middag og kjeks, kobler jeg ut. Lever og ånder for her og nå, danser for friheten og takker alle øvre makter for livskvaliteten som har stått opp fra de døde.

Å være. Akkurat nå får det være nok.