torsdag
Gjesteinnlegg.
4/07/2011 05:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Evige, evige sirkel
av Kjersti, 19 år.
Jeg tror dette er en god dag. Det føltest vertfall sånn da jeg våkna idag. Første dag på lenge jeg ikke startet dagen med å tenke på hva jeg skulle spise og ikke spise, men jeg våkna av at sola skinnte strålene sine i ansiktet mitt. Det føltes fantastisk, for maten tar en så stor plass i livet mitt fra før, at jeg takker for alle de små stundene jeg faktisk IKKE tenker på det. Det var en deilig følelse. Utrolig hva disse små hendelsene gjør. På meg gjorde det bare godt.
Jeg har vært mye redd i det siste. Vet ikke lenger hva som vil skje fremover. Jeg gruer meg til juni 2012. Da er jeg ferdig her på skolen. Jeg er redd for jeg vet ikke hva jeg skal finne på. JEG ANER IKKE. Og alle de gode menneskene rundt meg. De har hjulpet MYE, så tanken på å ikke lenger ha de rundt meg gjør meg skremt, nervøs og veldig VELDIG redd.
Men jeg har håp og jeg ber om at Gud må finne en vei til meg.
Fikk i går en GOD nyhet. Kom inn på påbygg etter to mislykkede forsøk tidligere der jeg ikke hadde gode nok karakterer, men i år holdt det! Skulle bare mangle etter alle lange netter, lite energi og intens jobbing jeg har ofra for mitt 5,1 i snitt. Jeg kan ikke annet enn å takke Gud for det.
Og for livet.
For selv om jeg kansje høres ut som en manisk depressiv og innesluttet person, har jeg store gleder i livet mitt som jeg trykker frem og håper vil ta mer plass en hva de destruktive og negative tankene og kontroll-mønsteret mitt tar og gjør akkurat nå.
Når jeg er alene er det absolutt verst. Derfor liker jeg ikke å være alene. Eller jo, nå lyver jeg. Jeg elsker det. Men jeg vet selv at det ikke er bra for meg, derfor prøver jeg å være mest mulig sammen med venner. Bare da blir de stygge tankene fjernere.
Har gått hos SFS (Senter for Spiseforstyrrelser) 7 ganger nå. Begynnte i slutten på september i fjor, og hadde min «siste» time der inne 21 februar i år. Jeg vet ikke om jeg skal tilbake, om jeg skal i behandling eller om jeg bare skal slutte å ta imot all form for hjelp og gi opp. Det halvåret jeg fikk den hjelpen føltes ikke ut som hjelp i det hele tatt, men tankevekkede terapi og samtaler om hva jeg bør og ikke bør gjøre, og tips.
Jeg lever fortsatt på samme måte som før SFS. Ting har nok bedret seg, vertfall noe. Det som ikke har forandret seg er b.la
-Hater å spise når andre ser på.
-Orker ikke å spise når andre ikke spiser.
-Passer alltid på å ha mindre mat på tallerkenen enn de rundt meg.
-Må alltid trene før eller etter jeg har spist noe ulovlig, som f.eks en sjokolade, for mye middag eller brus, iste.
-Straffer meg selv på helt absurde måter... risping, trening, lite mat.
-Lyver om uvesentlige ting! Som f.eks at «Denne salaten er ikke til meg, men til søstera mi...» for at personen ikke skal tenke at «Åh, hun spiser jo! Og hun sier hun har spiseforstyrrelser.»
Det jeg tror jeg trenger er ikke råd, for jeg KAN MYE fra før, men behandling. Jeg vet nemlig ikke hva som skal til for at jeg skal skjerpe meg.
ORD
Ord
Kan ikke beskrive en syk persons følelser og valg.
Ord
Kan ikke endre ett dypt tankemønster.
Ord
Kan ikke beskytte en mot nye, dype slag fra omverdenen.
Ord
Kan desverre ikke gjøre alt godt.
Ord
Er bare en liten hjelp i ett stort problem
Ord
er som en god tro: En tror, men ingenting skjer.
Ord
Kan føles godt, men kun handling hjelper i det lange løp.
Ord
er som en god støtte:
En får aldri nok!
av Kjersti, 19 år.
Jeg tror dette er en god dag. Det føltest vertfall sånn da jeg våkna idag. Første dag på lenge jeg ikke startet dagen med å tenke på hva jeg skulle spise og ikke spise, men jeg våkna av at sola skinnte strålene sine i ansiktet mitt. Det føltes fantastisk, for maten tar en så stor plass i livet mitt fra før, at jeg takker for alle de små stundene jeg faktisk IKKE tenker på det. Det var en deilig følelse. Utrolig hva disse små hendelsene gjør. På meg gjorde det bare godt.
Jeg har vært mye redd i det siste. Vet ikke lenger hva som vil skje fremover. Jeg gruer meg til juni 2012. Da er jeg ferdig her på skolen. Jeg er redd for jeg vet ikke hva jeg skal finne på. JEG ANER IKKE. Og alle de gode menneskene rundt meg. De har hjulpet MYE, så tanken på å ikke lenger ha de rundt meg gjør meg skremt, nervøs og veldig VELDIG redd.
Men jeg har håp og jeg ber om at Gud må finne en vei til meg.
Fikk i går en GOD nyhet. Kom inn på påbygg etter to mislykkede forsøk tidligere der jeg ikke hadde gode nok karakterer, men i år holdt det! Skulle bare mangle etter alle lange netter, lite energi og intens jobbing jeg har ofra for mitt 5,1 i snitt. Jeg kan ikke annet enn å takke Gud for det.
Og for livet.
For selv om jeg kansje høres ut som en manisk depressiv og innesluttet person, har jeg store gleder i livet mitt som jeg trykker frem og håper vil ta mer plass en hva de destruktive og negative tankene og kontroll-mønsteret mitt tar og gjør akkurat nå.
Når jeg er alene er det absolutt verst. Derfor liker jeg ikke å være alene. Eller jo, nå lyver jeg. Jeg elsker det. Men jeg vet selv at det ikke er bra for meg, derfor prøver jeg å være mest mulig sammen med venner. Bare da blir de stygge tankene fjernere.
Har gått hos SFS (Senter for Spiseforstyrrelser) 7 ganger nå. Begynnte i slutten på september i fjor, og hadde min «siste» time der inne 21 februar i år. Jeg vet ikke om jeg skal tilbake, om jeg skal i behandling eller om jeg bare skal slutte å ta imot all form for hjelp og gi opp. Det halvåret jeg fikk den hjelpen føltes ikke ut som hjelp i det hele tatt, men tankevekkede terapi og samtaler om hva jeg bør og ikke bør gjøre, og tips.
Jeg lever fortsatt på samme måte som før SFS. Ting har nok bedret seg, vertfall noe. Det som ikke har forandret seg er b.la
-Hater å spise når andre ser på.
-Orker ikke å spise når andre ikke spiser.
-Passer alltid på å ha mindre mat på tallerkenen enn de rundt meg.
-Må alltid trene før eller etter jeg har spist noe ulovlig, som f.eks en sjokolade, for mye middag eller brus, iste.
-Straffer meg selv på helt absurde måter... risping, trening, lite mat.
-Lyver om uvesentlige ting! Som f.eks at «Denne salaten er ikke til meg, men til søstera mi...» for at personen ikke skal tenke at «Åh, hun spiser jo! Og hun sier hun har spiseforstyrrelser.»
Det jeg tror jeg trenger er ikke råd, for jeg KAN MYE fra før, men behandling. Jeg vet nemlig ikke hva som skal til for at jeg skal skjerpe meg.
ORD
Ord
Kan ikke beskrive en syk persons følelser og valg.
Ord
Kan ikke endre ett dypt tankemønster.
Ord
Kan ikke beskytte en mot nye, dype slag fra omverdenen.
Ord
Kan desverre ikke gjøre alt godt.
Ord
Er bare en liten hjelp i ett stort problem
Ord
er som en god tro: En tror, men ingenting skjer.
Ord
Kan føles godt, men kun handling hjelper i det lange løp.
Ord
er som en god støtte:
En får aldri nok!
Etiketter:
Gjesteinnlegg
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Veldig bra skrevet. Kjente at de ord-setningene traff meg veldig.