fredag

Gamle minner.

I inspirasjon til undervisningsopplegget jeg skal ha på onsdag, har jeg sett gjennom en rekke videoer. Jeg ønsker å gjøre det så bra som mulig, men er enda usikker på hvordan jeg skal sette det sammen. Hva er viktig å ha med? Hva er viktig å formidle? Jeg ønsker ikke at det skal bli kjedelig eller uinteressant, men heller... en vekker eller noe som kanskje kan skape forståelse for hva sykdommen(e) egentlig er.
I den sammenhengen kom jeg over et klipp fra p4, da jeg + Heidi og Juni var på Stortingsbesøk, 21.oktober i 2009. Det er fortsatt et av mine stolteste eksponerings øyeblikk. Å se seg selv gråte på tv, det er sterkt.

mediesirkuset den dagen var helt enormt. har aldri vært borti noe lignende. p4, tv2 og NRK vrimlet rundt oss i hallen på Stortinget.
"Hei Jensemann, hør på oss, da! Greit at du ikke forstår spiseforstyrrelser, men det er ikke greit at du tror at det offentlige har et godt nok tilbud for oss som synes at mat er vanskelig." Vi ga ham brev. Fra mennesker. Fra foreldre, tidligere pasienter, bestevenninner, kjærester, søstre og våre egne sykdomshistorier. Vi fikk aldri noe respons. 

Trivelige og svært engasjerte Bent Høye fra Høyre som kjempet for vår sak, og oss. Meg i midten. 

"Å få Capio inn under fritt sykehusvalg er hjertesaken min. Senteret reddet livet mitt."

(men.... kjære p4: jeg var ingen anorektiker. Ikke da. Jeg hadde anoreksi. Anorektikeren, Elefantstemmen, monsteret som tvang meg til 2500 situps og minimalt inntak med kalorier døde da jeg ble behandlet på Capio. Ikke sett meg i bås. Ikke sett stempel i panna mi.)

Intervju. På en tilfeldig kafe. 

"for første gang på seks år kan jeg virkelig si at jeg er glad for at jeg lever"

etter tårer var mesteparten av sminken forsvunnet. det gjorde ingenting. sminke og utseende og hvordan man blir presentert for hele Norges land spilte ingen rolle der og da. historien var viktigere. erfaringene. tryggheten og sikkerheten og friskheten. Og kjærligheten. Ikke minst den.

Nydelig printscreen. Men det er ikke viktig. Klemmen som Juni og jeg akkurat hadde gjort var mye mer betydningsfull.

Å få livet tilbake er den største gaven  man kan få.

Og Jens: jeg synes du burde holde det du lover. Spesielt når du gjør det på rikskanalen for hele Norges land. Men også som vår statsminister. Du har et ansvar. Det håper jeg du forstår.

5 kommentarer:

June sa...

Gløymer aldri då eg såg deg på fjernsynet då heller. Kombinasjonen av at det var første gong eg såg deg "live" (forstått som anna enn på bilete) etter lang tids blogglesing og mailutveksling, og den utruleg sterke saka sjølvsagt og alle kjenslene og erfaringane og kamplysta som sto skrive i andletet ditt og dei andre jentene som du kjenner; alt det gjorde at eg ikkje klarte å halde tårene tilbake. Ikkje litt eingong.

Annika sa...

Jeg kommer heller aldri til å glemme det. Du er så flott, June <3

Anonym sa...

Politikere lover og lover,vi får bare håpe at det også holder det de lover!

Du er tøff Annika!

<3

Anonym sa...

Hvor kan man se nyhetsklippet? Utrolig tøft gjort av dere :)

Annika sa...

http://www.p4.no/player/VideoPlayer.aspx?schedule=90708

tror det er den! klippet om oss kommer ganske langt ute :)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive