søndag

Tanker fra tiden som var vol 11.

8.februar 2007


Fra en samtale i går. Jeg husker ikke alt ordrett selvfølgelig, så noe er nok litt forandret på, men den var likevel noe som lignet på dette.

Annika: Jeg er ikke redd for noe.

Behandler: Du er ikke redd for noe?

Annika: Nei. Altså, selvfølgelig er jeg redd for noe.
              Alle mennesker er jo redd av og til. Det finnes
              ingen som aldri, aldri noensinne frykter noe.

Behandler: Nei, det er sant. Det er helt naturlig for et menneske å frykte noe.

Annika: Ja. Jeg vet det. Men jeg er ikke redd for "slike" ting lengre. Sånn. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg vil egentlig ikke dø. Det er ingen sekstenåringer som virkelig vil dø.
Ikke sant, man kan si det så mange ganger en vil, men innterst inne - vil en jo ikke dø. En person som er like gammel som meg har jo egentlig mye igjen av livet. Så mye at det bare ville vært unaturlig og ikke lure på hva man kom til å gå glipp av.

Behandler: Ja, det er sant. Mer?

Annika: Nei... Ikke sant, for mange er døden det verste som kunne skjedd. Det er det ikke for meg. Jeg vil ikke dø, men jeg frykter ikke døden, som for mange ville vært en naturlig frykt. Vet ikke hvorfor, jeg vil jo ikke dø - men ofte tenker jeg at det kanskje ville vært greit. Jeg mener. Jeg vet jo ikke om jeg får til livet.
 
Behandler: Hva tror du er verst da, døden eller livet?

Annika: Livet, selvfølgelig. Det tror jeg egentlig de fleste som har levd litt, kan si. I det minste mennesker som har tenkt over hva livet og døden egentlig er. Selvfølgelig er det jo fortsatt mange som vil være redd for døden etter en slik konklusjon, men mennesker som meg - jeg vet at det er mange der ute, tenker at livet er verst. Ikke fordi det nødvendigvis blir forferdelig, men fordi det er den tyngste måten å møte døden på. Jeg snakker rundt meg selv, men. Ja. Vi går jo alle mot døden, ikke sant. Veien som heter livet er den lengste, og den tyngste. Det er den de fleste går. Det er den som skaper nye liv som andre mennesker skal leve. Det er den veien som krever mest arbeid. Døden er så mye enklere. Du velger den - og møter den. Da slipper du alle rundtturene som livet krever.

Behandler: Og da mener du at det ville vært lettere for de fleste å velge døden?

Annika: Selvfølgelig.

Behandler: Hvorfor tror du at så mange mennesker velger å fortsette livet?

Annika: Det er vel egentlig ganske enkelt å forstå. Mange mennesker har aldri vært i den situasjonen at hodet deres kun kverner seg om liv eller død, og mange vil heller aldri komme i den. De fleste mennesker skaper seg tanker om livet og døden, men det er kun noen mennesker som blir svært opphengt i tankene rundt det hele. Og da mener jeg opphengt nesten som i besatt. Slike mennesker blir ofte ensomme siden tankene om dette ofte opptar det meste. Mennesker som aldri har vært, om jeg skal si - besatt av tankene på livet og døden, vil aldri trenge å forholde seg til om de skal fortsette å leve, eller om de skal dø.

Behandler: Men det forklarer jo likevel ikke..?

Annika: Hvorfor så mange vil fortsette? Nei. Men det forklarer litt.
De få menneskene, altså; på verdensbasis blir de ganske få, som kverner med disse to store tingene vil til syvende og sist velge livet. Mange velger å kjempe til de dør, også opplever de at livet har mer å by på enn døden. Og det er jo ikke så rart.

Behandler: Hvorfor synes du ikke det?

Annika: Du lever nå, også er du død i all evighet. Livet er mye mer fantastisk enn døden, for døden er for alle lik. Det finnes bare en død men det finnes mange forskjellige liv.

Behandler: Jeg liker at du forklarer deg så nøyaktig.

Annika: Forklarer jeg ikke, skjønner du jo ikke hva jeg mener.

Behandler: Nei, det er sant. Men.. for å gå tilbake til noe du nevnte tidligere; du er ikke redd for noen "slike" ting, sa du.

Annika: Ja?

Behandler: Kan du forklare hvilke ting som går under "slike"?

Annika: Ja. Altså... De fleste mennesker frykter ting når det gjelder det psykiske. For eksempel, ei venninne av meg sier at de tre tingene hun frykter mest, er;

1. En syretrip som varer for alltid.
2. Å få en bipolar lidelse. (Det som før het manisk- depressiv).
3. Å få sosial angst.

Men jeg kan ikke frykte slike ting lengre. Skjønner du? Hva er det å frykte? Mange mennesker synes psykiske lidelser er skremmende. Jeg gjør ikke det lengre. Jeg har jo ingen grunn til å frykte mani - når jeg selv blir utsatt for hypomani. Angst har jeg hatt, så jeg frykter ikke det heller. Selvfølgelig; i den forstand at man ikke kan frykte slik. Man må jo være temmelig idiot i hodet om man aldri er redd for slike ting. Redd er jeg jo, men jeg frykter det ikke.

Behandler: Nei. Du har vel ingen grunn til å frykte mani, det er sant. Og dessuten tror jeg du trenger deler av kreativiteten du får av hypomanien for å holde deg fast.

Annika: Holde meg fast i hva da?

Behandler: I deg selv.

Annika: Hm?

Behandler: Ja. Jeg tror du er redd for å åpne deg selv litt, og gi litt slipp.

Annika: Gi slipp? På hva da?

Behandler: På frykten.

Annika: På frykten for da?

Behandler: Annika, vet du hva jeg tenker?

Annika: Nei, hvordan i alle dager skal jeg vite det? Jeg er jo ikke deg.

Behandler: Nei det er sant.

Annika:Så hva tenker du da?!?

Behandler: Jeg tenker at du ikke er redd for døden. Men..

Annika: Herregud. Det er jo det jeg sier!

Behandler: Ja. Men jeg tenker at du er litt redd for livet.

1 kommentarer:

Anonym sa...

"Du lever nå, også er du død i all evighet"

Takk for dette perspektivet! Det er en god tanke å holde fast i når livet føles håpløst og meningsløst. Det er jo egentlig ikke det. Og OM det er det likevel, går det jo fort nok over.

Du lever nå.

TAKK.

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive