"Hva vil du med livet ditt, Annika?"- det gjentakende spørsmålet jeg ofte stiller meg selv. På sånn passe gode dager vel og merke. På dager der jeg kjenner hvordan hjertet banker i brystet, dager der jeg føler at det er okei å stå opp, dager der jeg legger meg og skribler noen få linjer i dagboka i stedet for å grue meg til å stå opp dagen etterpå. Jeg har slike dager: dager der jeg gråter meg i søvn og nærmest ikke forstår hvordan jeg skal kunne fortsette dagen etterpå. Uutholdelige minutter eller timer der jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å fortsette livet mitt etter dette eller det. I blant er det et mirakel å våkne etter mindre eller flere timer med søvn, for så å innse at det fortsatt går. At jeg likevel kommer til å klare det, til tross for at jeg i blant må bite tennene så hardt sammen at kjeven nærmest går ut av ledd. 

Gode dager, fine øyeblikk- om det så bare varer i sekunder er mirakler. 

Å kunne danse seg gjennom en Zumbatime en torsdagsettermiddag i februar, mens man klarer å kun fokusere på håpløse dansetrinn og kroppristing uten å bli frustrert over ens eget speilbilde mer enn to ganger i løpet av femtifem minutter er et under. Å gjennomføre uten å ha gråten i halsen etter et kvarter mens jeg tenker "herrefred, hvorfor utsetter jeg meg for slike sosiale sammenkomster der jeg egentlig ikke passer inn...???" er større enn jeg kan forklare. Beskrive. Fortelle. 

Det har seg nemlig slik at denne november-desember-januar-februar-krisefasen og denne forferdelige nedstemtheten har satt en stor brems på omtrent alt som heter sosiale aktiviteter. Å dra på butikken for å handle, eller ta en snartur til byen for å ordne noen greier, det går fint. Men da passer jeg alltid på å styre unna alle mennesker som jeg ikke ser hver dag, personer jeg treffer nå og da og innimellom, gjemmer meg med hodet ned mot bakken eller er alt for opptatt med å stirre på et skilt jeg ikke engang kan lese. Skjuler meg, gjemmer meg bort- vil ikke ses, ikke vises. Det er fryktelig vanskelig. Spesielt siden det er umulig å sette livet på pause mens jeg venter på at jeg skal klare å akseptere det eller det, eller til ting blir bedre. Livet går sin gang uansett og jeg må delta, være med  på leken enten jeg vil eller ikke. Det er ikke bare vanskelig for meg, men det gjør forholdet mitt til andre også ganske trøblete. Når jeg avlyser avtaler i hytt og gevær og "aldri kan" selv om jeg ikke har noe bedre å gjøre, får relasjoner en knekk. Vennskap må opprettholdes og kontakten må være tosidig. For en som står utenfor og ikke kjenner til tingens tilstand, må det virke som om jeg ikke har lyst til å være med. Eller har lyst til å møte vedkommet. Eller gjøre noe i det hele tatt. Sånn er det ikke. For jeg har lyst, jeg har så lyst til å gjøre noe annet enn å være alene eller være hjemme hos meg selv/hjemme hos mamma og pappa, jeg har lyst til å fylle livet med små mirakler og under, være aktiv, være med, gjøre det som andre gjør. Problemet er ikke lysten. Problemet er den fryktelige trøblete selvfølelsen min og alle de dumme tankene som sier at "jeg ikke kan".

Jeg er mye redd og urolig. Redd for ting jeg ikke vet hva er, urolig for usynlige duppeditter som i hovedsak eksisterer i hodet mitt. Dumme, ødeleggende tanker som er i veien og som ødelegger livskvaliteten. For, som sagt, jeg vil være med jeg også! Det er bare det at det er en hel mur som må klatres over først, og etter denne muren er det et gigantisk fjell like stort som Mount Everest som må bestiges. Ikke rart det blir vanskelig å kle på seg noe som er sånn passe okei og gå ut døren for å drikke kaffe på kafe da. Ikke rart jeg kryper sammen på sofaen og stirrer på dataskjermen uten å foreta meg noe fornuftig. 

På sett og vis er kanskje praksisperioden som jeg i utgangspunktet var og fortsatt er litt skeptisk til, en slags redning. Jeg må opp, jeg må ut, jeg må treffe mennesker, jeg må være 100% tilstedeværende og jeg må legge til side all elendighet for en 7-8 timers tid. Jeg må være helsepersonell og ikke syk-skilpaddeskrøpling. De første dagene har gått greit og jeg antar at det går enda bedre etter hvert når jeg blir ordentlig kjent med beboerne på avdelingen.

En dag av gangen.