tirsdag
Å få tilbakefall.
2/08/2011 12:07:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg har egentlig ingen ord, men jeg vil skrive litt likevel. Hver kveld prøver jeg å tømme meg i skrivebøkene som ligger på nattbordet hjemme hos mamma og pappa. Egentlig skulle jeg bare overnatte fra fredag til søndag, men nå er det tirsdag og jeg er fortsatt hjemme hos dem. Antar jeg kommer til å bli her frem til søndag, men det kommer an på. Hvordan tingenes tilstand utvikler seg. For som jeg har nevnt utallige ganger, er ikke ting spesielt bra. Det har vart i noen måneder nå, og jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det begynte. Elendigheten, denne hersens Mørkets Fyrste voldsomme tilbakekomst og et mildt sagt relativt kraftig tilbakefall på den depressive siden.
Det har seg sånn at jeg egentlig trodde jeg var ferdig med å ha det slik som jeg har det nå. Vokst det fra meg, jobbet meg ut av det med kognitiv terapi og alt som hører med. Med skriving, med snakking, med medisinering, med å spise, med å rett og slett bli bedre på mange måter. Og på sett og vis hadde jeg gjort det også: det dystre og mindre gode tok stor plass i livet mitt i mange, mange år, men da jeg fikk en ny behandler sommeren 07, begynte å jobbe aktivt med kognitiv terapi der jeg var mer eller mindre samarbeidsvillig, ble ting sakte med sikkert bedre. Ikke med en gang naturligvis. Ikke plutselig. Men... høsten 2008 da jeg flyttet for meg selv, merket jeg stor fremgang. Tankegangen var ikke like negativ, livet var ikke like sort og jeg kunne se klarere enn det jeg hadde gjort på årevis. Det var omtrent da, da det nærmet seg desember at livslysten var tilbake, til tross for at jeg var sykelig tynn. I løpet av 2009 forandret jeg meg fullstendig; tilbakevendende episoder med Mørkets Fyrste var ikke til å unngå, men de var likevel mildere enn tidligere. Jeg begynte å slå meg til ro med at jeg kanskje aldri ble helt kvitt ham- bedre, klart, men kanskje aldri helt borte. Jeg begynte også å tenke noe slikt som: "det er helt greit, det kan jeg takle. Jeg aksepterer at det er slik." Spiseforstyrrelsen har jeg aldri kunnet akseptere, i alle fall ikke da jeg bestemte meg for å bli helt frisk, og jeg har alltid, i alle fall etter at jeg hadde vært i behandling på Capio, trodd at jeg kan bli fri fra Elefantstemmen og andre matmonster.
På grunn av framgang, på grunn av aksept og mildere, men likevel slitsomme perioder med Mørkets Fyrste hadde jeg aldri sett for meg at jeg en dag ville falle tilbake. Tilbake til der jeg en gang var (dere som har lest en tidligere blogg av meg, vet hva jeg mener), samme smørja med samme slitsomme tankegang. Å være fanget i sitt eget hode og konstante håpløse sinn er fryktelig slitsomt. Jeg hadde ikke trodd at jeg ville få et tilbakefall, et så voldsomt og kraftig som kom til å sette meg helt ute av spill. Det var ikke planen min heller. Planen min var å komme meg gjennom skoleåret 10-11, med sånn passe ok karakterer, midt på treet med fravær og ellers greit. Planen var å ta dag for dag, en måned av gangen og ikke å gape over for mye. Planen var også å fortsette å kjempe for meg selv og mitt eget sinn, leve som ungdommer flest og være aktiv i hverdagen- ha det jeg liker å kalle et liv. Nåja, definisjonen av "liv" er så mangt, men det er kanskje likevel forståelig hva jeg mener.
Det var planen. Ikke å bli slengt tilbake i en murvegg og synke ned i det velkjente gjørmehullet jeg har prøvd å fortrenge fra den dagen jeg forsto at jeg ikke lengre trengte å gå rundt på tå, mens jeg voktet meg for at Mørkets Fyrste skulle komme løpende etter meg igjen. Det skjedde likevel. Mørkets Fyrste kom, bom, krasj, og her sitter jeg. Ting er ikke som før. Hele tilværelsen min er vendt på hodet. Opp- ned. I sekunder ler jeg av ting som egentlig ikke er spesielt morsomt, og i de mikroskopiske øyeblikkene (som er det jeg holder fast i for øyeblikket) glemmer jeg. I de neste timene ligger jeg sammenkrøllet på mamma og pappas sorte skinnsofa med ei hvit blondepute over hodet. Jeg gråter masse. Utagerer i blant, akkurat som jeg gjorde da jeg var yngre, smeller med dørene akkurat som tenåringer gjør når de er sinna, skriker høyt og får tendenser til hyperventilering. Det er flaut, det er vondt og det er veldig, veldig vanskelig for alle når følelsene blir så voldsomme at jeg ikke klarer å holde dem tilbake. Jeg gjør det aldri med vilje.
Vi er veldig slitne. Slitne og trette av at jeg er handlingslammet- enda et problem som oppstår når Mørkets Fyrste blir veldig sterk. Slitne av gråt, av anfall, av hysteri og noe som har gått fullstendig ut av kontroll. Tiltak må gjøres. Tiltak skal gjøres. Jeg vet ikke hva, men til slutt sa jeg "JA. Gjør hva dere vil". Jeg klarer ikke å finne ut av det alene og jeg klarer heller ikke å komme meg ut helt på egenhånd. Da trenger man hjelp. Den kloke damen i 3.etasje i det gule huset i Åsebråtveien skal ringes, det skal snakkes, det skal ordnes og det skal fikses. Bak min rygg. Men det er helt greit. Når man ikke mestrer å gjøre det selv og når man innser at det ikke kan foregå på samme måte lengre, da må noe gjøres.
Mamma og jeg har vært på en liten handlerunde i formiddag. I et tappert forsøk på å kurere den plutselige angsten for sentrum, kjøpesentre, butikker og prøverom, tok jeg på meg joggebukse og ble med på et kjøpesenter. Joggebukse. Jeg går aldri i det, frem til nå nylig. Det er helt greit det også. Klarte til og med å skrape sammen noen klær, uten å gå inn i et eneste prøverom.
Praksisperioden begynte i går, og jeg var innom sykehjemmet jeg skal være utplassert på. Fikk ei omvisning, litt informasjon og sånn, og skal ha den første vakta i dag. På grunn av følelsesmessig håpløshet har jeg ikke så veldig lyst, men jeg må prøve likevel. Innerst inne vet jeg jo at jeg trives sammen med de gamle, jeg liker å være sammen med demente og jeg får det til. Livet kan ikke settes på pause selv om man har det fryktelig vanskelig.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
6 kommentarer:
Kjære Annika. Jeg vet akkurat hvordan det er og det er i det minste en bra ting at du innser at det ikke går som det skal og at du lar andre overta. Det er så absolutt IKKE lett å ha det slik, med mørkets fyrste, elefantstemmen og deppa-perioder generellt.
Så Capio ble kontaktet- skal du dit igjen? Behandler G. ringte meg i dag, sa jeg skulle pakke baggen min og komme med flyet til Rygge alt i morgen. Sånn blir det, og selv om det kjennes som en svak ting å gjøre, så må det til og jeg er glad for plassen..
Har du noe form for behandling i det heletatt? Får du fullført skolen?
Du klarte ett år på fhs sant? Jeg har ikke fått vært med på turnè, ingen store forestillinger og det er heller ikke sikkert at jeg får bli med til New York om 43 dager. Det suger..
Stå på og vis dem alle hvor sterk du er, Annika!
Tenker på deg,
Klem <3
Jeg har ikke ord. Men jeg ønsker deg alt godt, Annika <3
Du er så flink til å skrive, og det er godt at noen klarer å sette ord på det å være deprimert. Ønsker deg alt godt!
Å, Annika... Har tårer i augene, skulle gladeleg ha ofra ein heil del for at du skulle få sleppe det her.
Tenker på deg masse <3 Ta imot alt du blir tilbydd; ingen fortenar det betre.
hei Annika. Du er ofte i tankene mine fortsatt :-) Det har vært så godt å vite at du har hatt det bra..og vondt å høre at du sliter igjen. Du får fortsette å kjempe deg opp til lyset, det er så mye bedre der. Varm klem til den flotte jenta, fra Marit S.
Anne: nei, jeg skal nok ikke tilbake til capio :-) min kjære far ringte bare for å få noen råd etc. kommer sannsynligvis i mars på brukerrådmøte!
alle andre: tusen, tusen takk <3