To av fem skoledager i uke 5 er fullført. Ikke så mye å rope hurra for, men tingenes tilstand tatt i betraktning pluss at jeg egentlig ikke hadde tenkt til å dra i det hele tatt- er det ikke så verst. Når ting ikke går spesielt ok, er det viktig å se det som er BRA i situasjonen. Nå som jeg og livet og alt er sånn passe på halv åtte, er det ikke så verst å ha vært på skolen to dager. I alle fall ikke når man helst vil sitte hjemme i senga si, se noen episoder med Gossip Girl og skrible i skriveboka jeg skulle sende her om dagen, men som jeg enda har hjemme hos meg. Jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Poste den. Jeg er redd, uten å vite hva jeg er redd for. 

På mandag begynner praksisperiode nummer to. Jeg skal tilbringe fem uker på et annet sykehjem enn sist, men også på ei avdeling for demente. Selv om jeg er usikker på om jeg kommer til å klare å gjennomføre de fem ukene fra begynnelse til slutt og uten noe fravær, skal jeg prøve. Det å ha vært utenfor huset de to siste dagene har hjulpet litt på. I alle fall i øyeblikkene, i alle fall der og da. Så lenge jeg ikke er alene, klarer jeg å holde elendigheten på passelig avstand. 

Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa. Etter noen runder med meg selv, takket jeg ja til invitasjonen om å overnatte. Antar jeg blir her til søndag. Bortsett fra det har jeg hovnet opp i halsen igjen, og det kjennes ut som jeg holder på å bli syk. Nok en gang.