Hysteriske eldstedatter, bombe og å være pårørende
Det finnes en "glemt" gruppe som blir rammet av psykisk sykdom, når et menneske blir sykt. De pårørende. Familien, for eksempel. De som er aller, aller nærmest og som har sett den syke i alle mulige livssituasjoner. Ta min familie som et godt eksempel: da det ble allmenn kjent, i alle fall innenfor de fire veggene i huset på Kvaløysletta, at hysteriske eldstedatter med tidligere kalt "tydelige, utagerende og relativt alvorlige pubertetsproblemer", egentlig var syk i sjela, i hjertet og i sinnet, innvandret av indre demoner og udyr, ble alt snudd på hodet. Det familielivet som tidligere hadde vært preget av, nettopp, hysteriske eldstedatters daglige raseriutbrudd, trusler om både det ene og det andre, livets problematikk og som i hovedsak dreide seg om å holde ut- tenke at "dette er en fase som går over", ble totalt forandret da "bomben" ble sluppet på en konferansetime uten eldstedatter i slutten av mars/tidlig april 2006. Irritasjonen over eldstedatters tilsynelatende manglende evne til å ta seg sammen ble erstattet med en konstant redsel for hva som kom til å komme. En skrekkelig frykt for hva som kom til å møte foreldre og søsken i det de kom hjem fra skole og jobb.

Denne så kalte bomben ble sluppet av kontaktlærer L gjennom tre år på ungdomsskolen. Hun hadde fulgt hysteriske eldstedatters smil, gode karakterer, tilsynelatende lykke og engasjement i forhold til elevråd og det som hører med, fra marerittilværelsen begynte som trettenåring. Hun visste ikke. Ikke før hysteriske eldstedatter løp ut av en engelsktime etter en bitteliten kommentar fra en medelev: "ja, det kan du du gjøre, du som har så lite å gjøre". Kommentaren var ironi. Denne medeleven visste like godt som alle andre at hysteriske eldstedatter hadde en overbooket timeplan og likevel sa ja til det som kunne sies ja til. Og selv om hysteriske eldstedatter var fullstendig klar over ironien i denne kommentaren, var det nok til å få begeret til å flyte over. I ukene, månedene som fulgte begynte kontaktlærer L å ha ukentlige samtaler med hysteriske eldstedatter. Ord som "jeg vil ikke mer" var gjentakende, fram til at kontaktlærer L bestemte seg for at nok var nok og noe måtte gjøres. Og noe ble også gjort. Dette noe var kanskje det som reddet livet til hysteriske eldstedatter i første runde. En samtale med skrekkslagne, uvitende foreldre over eldstedatters problematiske pubertetstid som aldri så ut til å ta slutt, der hemmeligheten og hemmelighetene endelig fikk se dagens lys. De ikke- eksisterende pubertetsproblemene ble forvandlet til sykdom, og kortene ble lagt på bordet. I alle fall de fleste.

"hysteriske eldstedatter sliter."

Hva som ble sagt under samtalen, hvilke ord som ble presentert og hva som egentlig kom frem er selv den dag i dag, snart fem år etter, fortsatt uviss. Men talen var likevel klar nok til at forhåndsregler ble tatt; aldri alene hjemme over lang tid, bort med farlige gjenstander, ingen lås på døren, henvisning til psykiatrisk poliklinikk for barn- og ungdom, inntakssamtale - godkjent, terapi og medisiner som hysteriske eldstedatter ikke fikk lov til å disponere selv. Alltid passet på, alltid fulgt med, aldri alene. Takket være kontaktlærer L fra ungdomsskolen fikk hysteriske eldstedatter endelig hjelp. Både mot og med sin vilje. Ville og ville ikke. Gikk fordi hun måtte og for foreldrene ville. Ikke for sin egen del. Ikke i begynnelsen. Hysteriske eldstedatter kunne jo ikke snakke.

Om det ble enklere? Nei. Ikke først. Ikke før mange år senere. Og selv ikke da er ting såpass greit at foreldre og søsken har sluttet å bekymre seg over tingenes tilstand. Noen ganger, i perioder, er det enklere og lettere, og alle kan senke skuldrene. Puste ut. Mens det igjen i perioder er så sinnsykt vanskelig for alle parter at ingen vet hva de skal gjøre eller hvor de skal gjøre av seg.

Å oppleve at en av sine nærmeste er syk eller har et alvorlig problem er en stor påkjenning for alle. Spesielt for familien, de som ofte er nærmest. Man blir redd for hvordan det skal gå, hvordan dette kommer til å utvikle seg, og hvilken betydning det kommer til å ha for dagene som kommer og for resten av livet. Og så blir man utålmodig. Ofte tror man at det å begynne i behandling vil reparere alt så fort som mulig. Ord som: "hvorfor blir h*n ikke frisk snart?", "dette går for sakte" og "jeg tror ikke h*n får nok hjelp" dukker ofte opp. Det er ikke så rart. Å se at det går nedover med en man er glad i, mens vedkommet er i behandling og får hjelp fra et profesjonelt støtteapparat er en påkjenning. Ikke så rart at man tror at personen ikke får nok hjelp da. Ikke så rart at man blir frustrert og sint og ikke vet hva man skal gjøre. Ikke i det hele tatt.

Støtteapparatet for de pårørende er heller ikke så veldig bra. Hvis det er et barn som blir sykt, som i hysteriske eldstedatters tilfelle, har ikke foreldrene rett til å vite noen ting etter fylte seksten år, med mindre det er fare for liv og helse. Hysteriske eldstedatter kan nekte behandlingsapparatet å gi familien noen som helst informasjon om tingenes tilstand, og det gjør ikke noe enklere. Sykdom er en stor påkjenning for hele familien, og det krever mye for å holde ut. Så mye av hverdagen dreier seg om den syke, og det er enkelt å glemme at det faktisk er flere medlemmer i familien en bare den som er syk. Selv om den syke lider, betyr det ikke at familien ikke gjør det. Når noen vi er glad i har det vondt, har vi det også ofte vondt selv.

Belastninger
Å være pårørende til et menneske med en psykisk lidelse kan medføre store belastninger. Disse kan føre til at livskvaliteten blir dårligere, slik at også de pårørendes psykiske og fysiske helstilstand blir svekket. I perioder der det har vært ekstra dårlig med hysteriske eldstedatter, har enkelte familiemedlemmer måtte sykemelde seg. Å skulle være mor eller far til et barn som virkelig har det vondt er en fulltidsjobb. Ofte glemmes det at disse kjemper omtrent like mye som barnet selv, både for familielivet, for å få ting til å gå rundt i hverdagen med jobb etc samt å skulle passe på at barnet får det hun eller han har behov for. Det er vanskelig og det krever mye.

Hvilken belastning den pårørende får kan være uavhengig av hvilken relasjon man har til den syke. Eksempler:
- barn av en som er syk (mindreårig, voksen, eldre)
- foreldre til en som er syk (mindreårig og voksen)
-søsken til en som er syk
-ektefelle/samboer til en som er syk
-pårørende til psykisk utviklingshemmet med en psykisk lidelse

Disse belastningene rammer forskjellig fra individ til individ, også ut fra hvilket forhold den pårørende har til den som er syk og også i forhold til hvilke belastninger man møter over tid. Typiske kjennetegn kan være: uro, søvnproblemer, bekymring, kronisk angst, redsel, liten oppmerksomhet og tid til egne behov, isolasjon og tap av nettverk, stress på grunn av å alltid måtte være på vakt og aldri kunne hvile eller slappe av. Usikkerhet for framtiden og en sorgfølelse er også en stor påkjenning for mange. Det er ikke uvanlig at disse belastningene og påkjenningen fører til sykemelding.

Å være pårørende + støtteapparat
Belastningene de pårørende får, har ofte sammenheng med hvilket behandlingstilbud den syke mottar. Det er lange ventelister for å få en behandler ved de kommunale poliklinikkene og antall døgnplasser har sunket med over 70% i løpet av 20 år. Det fører naturligvis til at tjenestetilbudet er mangelfullt, og kommunene mangler fortsatt tilbud som er tilpasset behovene til den syke. Det kan føre til at mange pårørende påtar seg ansvar som "hjelpeperson" og "støtteapparat" og forblir i den rollen.

Mange pårørende må spille mange roller. I stedet for å kunne være "bare" mamma eller pappa, søster, bror eller ektefelle, må de ofte opptre som både sykepleier, rådgiver, advokat, sosionom, formynder, støttekontakt, kriseberedskap, økonomisjef, sosialarbeider etc.

Rett til informasjon og taushetsplikt
På grunn av lovverket er det vanskelig for pårørende og vite hvilke rettigheter man har. Alt helsepersonell har taushetsplikt om helsetilstanden til bruker (under 16 år har foreldre rett til innsyn) og den behandlingen brukeren får. Pasient/bruker kan likevel gi samtykke til at andre skal få all informasjon eller deler av den. I så tilfelle kan pasientens nærmeste pårørende informeres både om helsetilstand, diagnose og behandlingsutsikter for helsehjelpen. Som tidligere nevnt kan situasjonen (feks fare for liv og helse) tilsi at pårørende skal ha informasjon selv om pasienten ikke har gitt lov til det.

Rett til informasjon til pårørende kommer frem i pasientrettighetsloven § 3-3 og man kan be den som gir helsehjelp om at retten skal oppfylles etter pasientrettighetsloven § 7-1. Hvis retten ikke oppfylles, kan man klage til Helsetilsynet i det fylket helsehjelpen gis. Klageretten fremgår av pasientrettighetsloven § 7-2.


Det er kanskje ikke lett å leve med en psykisk lidelse. Men det er heller ikke enkelt å være pårørende. Det må VI ikke glemme.




kilde: http://www.sidetmedord.no/temasider/til_deg_som_er_paaroerende