mandag
14 dagers pilegrim, den usikre tilværelsen & betingelser.
2/14/2011 10:38:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Når kan vi gå? med en gang? til sommeren??? 77 mil? Pliiiis."
Første gang jeg presenterte denne lille planen min, eller drømmen for så vidt, var i april 2009. Å gå samme sommer var ikke mulig: jeg var skjør, usikker og måtte ha klar struktur når det gjaldt maten. Jeg spiste etter klokkeslett, og balanserte på en syltynn line. Frokosten måtte være slik eller slik, og det skulle ingenting til før jeg gikk ned i vekt. Elefantstemmen var sterk og jeg var ambivalent- kriget mellom å ville være frisk og ble revet i motsatt retning av anoreksiens glohånd som hele tiden hvisket eller skrek det skrekkelige F- ordet i ørene mine. Bare det å reise på en 7dagers tur til Mallorca sammen med mamma og lillesøster var ei enorm utfordring, og enda vanskeligere var det å dra til Madeira samme sommer sammen med Inger. Det gikk bra, men etter mye reising som til slutt resulterte i tankekaos og vektnedgang, kom jeg meg tilbake til Capio akkurat på hengende håret. Like før anoreksien tok overhånd. Igjen. Heldigvis gikk det bra.
Selv om kroppen er okei nå, er det fortsatt vanskelig. Kanskje blir det slik for bestandig, men det kan også snu. Man kan ikke se på meg at jeg er syk. Det er umulig. Kanskje, kanskje legger man merke til de sorte øynene eller bekymringsrynka i panna, arrene på armene (de sier uansett ingenting om hvordan jeg er i dag, de er gamle), men jeg ser tilsynelatende frisk ut. Likevel er jeg ikke det. Det er viktig å fokusere på det som er friskt, men det er også viktig å huske på at selv om ting ser bra ut, trenger de ikke nødvendigvis å være det.
"Du ser ikke deprimert ut," og "du ser ikke syk ut."
Uansett.
Jeg trenger en gulrot i tilværelsen. En slik karamell jeg kan strekke meg etter når ting er på trynet, når jeg har mest lyst til å slutte på skolen (jada, det er tusenvis av slike dager), gi opp og alt som hører med. Aner ikke hvor ofte jeg har lyst til å gå til rådgiveren for å be ham om å skrive meg ut- impulstanker som oppstår i affekt, takk gud for at jeg ikke lar meg høre på dem! Og det til tross for at jeg er fullstendig klar over at jeg bare har et år igjen på videregående når dette er fullført. Et år igjen og så kan jeg endelig, endelig begynne å studere.
Denne karamellen min, gulroten, dukket opp en dag for et par uker siden.Igjen med betingelser, så klart. Såpass må det være. Betingelser om fullført skoleår og vitnemål i hånda, karakterer spiller ingen rolle og det har det heller aldri gjort for noen andre enn meg. Betingelser om å fortsette, uten å gi opp. Gå veien, selv om den er humpete og vond og alt for full av hull og andre elendigheter. Betingelser som for andre kanskje ikke er noenting, ord som kan bli etterfulgt av "herregud... det er vel ingenting?", akkurat på samme måte som noen kanskje reagerer når jeg forteller at mamma fortsatt betaler telefonregninga. Eller, når jeg sier at foreldrene mine betaler husleia. De er nesten nødt til det. Folk får reagere som de vil. Det spiller ingen rolle.
En dag pappa hentet meg på skolen- jeg skulle hjem for å spise middag (dette var før jeg plutselig "flyttet" inn igjen, midlertidig, så klart), sa han noe slikt som: "kanskje vi skal gå til Santiago i år?"
"Hva sa du, sa du?"
Som sagt, så gjort. Eller: avklart. I år skal vi gå. Det er planen. I juni. Riktignok blir det ikke hele veien; det blir ikke 77 mil og det blir ikke vandring fra Frankrike til Spania. Men det gjør ingenting! 77 mil er langt. Det krever at man har muligheten til å ta ferie akkurat når det passer- og 77 mil... det tar omtrent en måned og vel så det å gå. GÅ. Den foreløpige planen er 14 dager. 10 dager med spasering langs landeveier i ytterste langtvekkistan, der mennesker har gått i hundrevis med år. Pappa har to uker ferie til overs fra i fjor (?), så det passer fantastisk. Juni. Kanskje. Billettene er ikke bestilt enda, men saken tas opp et par ganger pr dag. I utgangspunktet var det bare pappa og jeg som skulle få gnagsår og vondt i beina og bære svett ryggsekk omtrent 3 mil pr dag, diskutere de håpløse diskusjonene våre og angre litt på (bare innimellom) at vi ga oss ut på reisen, men nå har lillesøster også bestemt seg for å være med.
Om det blir noe av det? nesten sikkert. Med betingelser, så klart.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Ååååååååååååååååååå,det høres helt fantastisk ut!!! Go for it,do you very very best!!! Jeg har ikke lest den boken ennå,men skal definitivt se om jeg finner den på biblioteket her. Har lest en god del av bøkene hans allerede nå,pga deg faktisk ;)
<3
i know! håper, håper håper det blir noe av det! En annerledes ferie blir det i alle fall ;)
er en stund siden jeg har lest boken, men jeg tror jeg likte den godt. Pilegrimsreisen, altså :-) regner med at de har den på biblioteket!