Det har vært en tøff dag. Veldig.
Begynte greit nok med et tappert forsøk på å stå opp til riktig tid, gjøre alle nødvendige gjøremål før skolestart, kle på ansiktet, kle på kroppen selv om klesskapet er tomt og ingenting passer ordentlig, syv minutters gåtur ned til byen, tyggishandling og en ti minutters busstur til skolen. Så langt gikk det bra, så langt gjorde jeg det beste ut av den lille, rare følelsen som gnog i magen, så langt klarte jeg å ignorere alle elefant-tankene, og gjøre så godt jeg kunne for å føle meg tilpass i en kropp som jeg enda ikke helt klarer å definere som min. Selv etter tre måneder, tre måneder med mer eller mindre konstant forandring både i muskelmasse og vekt, er det utrolig vanskelig for meg å forstå at dette faktisk er meg. Det er vanskelig å akseptere det, men jeg prøver. Det største problemet er alle tankene som er i veien hele tiden, stygge, slemme tanker som gjør alt fryktelig problematisk. Det er ikke bare det å være som er vanskelig- men også det å tilbringe tid sammen med andre mennesker som har sett meg når jeg har vært litt annerledes. Ofte føler jeg at mennesker stirrer, selv om det er langt fra fakta. Det er ikke sånn det er, men det er sånn det føles. Den eneste perioden i livet mitt der jeg har blitt utsatt for direkte nistirring, er da jeg var ekstremt avmagret. Sånn blir det ofte. Men, nå er jeg jo ikke sånn lengre- det nesten to år siden den biten endret seg og det er jeg glad for. Om bare noen dager er det TO år siden jeg begynte i behandling på Capio. TO ÅR. Jeg har vært flink! Jeg har vært så sinnsykt flink.

Skoledagen gikk greit. Nesten uten problemer, nesten uten noen gigantiske bommerter som gjorde slik at jeg hadde mest lyst til å dra hjem. Samfunnsfag og norsk politikk, forstyrrelser i væskebalansen og vanlige symptomer i sirkulasjonssystemet. Når jeg leser i lærebøkene mine, får jeg ofte tilbakeblikk. For det er jo sånn at jeg, som så mange andre med spiseforstyrrelser, har hatt forstyrrelser i både væskebalansen og i sirkulasjonssystemet. Forstyrrelser som sikkert over tid kunne blitt dødelig. Men, nå er kroppen okei og jeg er frisk sånn sett og det er livet som skal fokuseres på, nåtiden, ikke døden og helst ikke fortiden heller. Mye henger igjen. Det er vanskelig å gi slipp.

Jeg forlot skolen litt over tolv. Hadde time hos behandleren min klokken to, og siden jeg likevel må ta buss halv ett for å rekke bussen som skal ta meg videre til Åsgård, det psykiatriske sykehuset, spiller det for så vidt ingen rolle når jeg forlater skoleområdet. Det var omtrent DA jeg begynte å kjenne hvor sliten jeg egentlig var, og hvor tungt det inni meg var. Minuttene jeg skulle slå ihjel i byen før bussen min gikk, virket som timer. Kvalmen, den ekle følelsen av at noe var fullstendig feil kom i bølger og det endte opp med at jeg tok en tidligere buss enn det som egentlig var nødvendig. Jeg liker ikke å være blant mennesker når jeg kjenner at smerten kan sees i ansiktet. I bekymringsrynka i panna. I øynene.

Timen hos behandler var ganske vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kjemper jeg mot ordene, kjemper for å si det jeg vil fortelle og ofte går det ikke. Selv etter snart fem år i terapi, er jeg fortsatt elendig til å snakke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke meg og jeg vet ikke alltid helt hvordan jeg skal få frem ting på en riktig måte. Tidligere, for noen år siden, da jeg bare gikk i behandling for at jeg trodde jeg måtte på grunn av at foreldrene mine ville det, sa jeg alltid det jeg trodde at behandlerne mine ville høre. Jeg var redd for konsekvensene av å si ting som de var, så jeg vendte det alltid til min fordel (les: min ULEMPE, sykdommens fordel) og det førte selvsagt ingen vei. Kanskje henger det litt igjen og det til tross for at jeg i dag ikke har noen mørke hemmeligheter som kan få store konsekvenser hvis jeg presenterer dem for psykiatrien. Disse konsekvensene jeg fryktet var som regel bunnet i en konstant frykt for å havne på psykiatrisk. Det gjorde jeg jo til slutt likevel, og det var ikke så ille som jeg hadde trodd det skulle være. I dag er det ingenting som tilsier at noen skal frata meg friheten min. Så jeg har ingenting å være redd for. Likevel er jeg det. Og jeg vet ikke HVA jeg er redd for.

Store deler av timen kjempet jeg mot tårene. Jeg er redd for å gråte når mennesker ser på. Det er ikke ofte jeg gråter på behandler-kontor, og de gangene jeg gjorde det, var stort sett da jeg var i Fredrikstad. Det hendte noen ganger på ungdomspsyk, men det var kun bunnet i et uendelig raseri. Kanskje jeg skulle begynne å gråte.

Etterhvert var konklusjonen: begynne å snakke om følelser. Hvis jeg vil. For det er der det ligger, alle disse tingene jeg føler, men som jeg egentlig aldri snakker om. Jeg husker enda da den første behandleren min sa til meg: "JEG SYNES DU SNAKKER LITT LITE OM FØLELSER, ANNIKA." Jeg ristet på hodet og skjønte ikke helt hva hun mente. Jeg snakket jo om hvor forferdelig alt sammen var? Fortalte hvor mye jeg ville dø?`Hvor grusom verden var? I ettertid forstår jeg jo at det å si at ting ikke går bra, ikke er følelser. Men hvordan i alle dager skal man snakke om følelser når man ikke vet hva man føler?

I en epikrise jeg fikk fra BUP da jeg avsluttet i 2008, sto det følgende: "Emosjonelt underutviklet og kognitivt overkompensert". Det verste er at jeg vet at det er riktig. Fortsatt. Selv den dag i dag, to og et halvt år senere. Jeg er elendig på følelser. Jeg vet aldri hva jeg føler, jeg vet aldri hvordan jeg skal forklare det- og det blir alltid bare "svart" eller en "klump i magen" eller "kaos". 


Jeg har problemer med følelser. Jeg har problemer med å uttrykke dem. Og jeg aner ikke, aner ikke hvordan man gjør det. Å ha en dårlig dag er ikke en følelse. Å ha lyst til å stenge verden ute, er heller ikke en følelse. Ikke feit heller. Ikke stygg. Jeg må øve meg og jeg må ta utfordringen. Jeg må begynne å grave i det evinnelige kaoset av følelser, det knotete nettet som jeg ikke har peiling på hvordan jeg skal sortere- jeg må det. Ellers... ellers blir jeg nok ikke frisk. Jeg vet ikke hvordan det skal gå, jeg vet ikke hva det kommer til å føre til- men jeg vet, jeg vet at jeg kommer til å begynne og gråte masse igjen. 
Fra nå blir det trening på følelser. Å møte egne behov. Det kommer til å bli vanskelig, det kommer til å bli tøft og jeg aner ikke, aner ikke hva jeg har i vente. Men. Det får gå. Jeg må prøve. Jeg er sliten av å ikke ha det bra. Og jeg er sliten av å ikke klare å uttrykke meg ordentlig.


Vi ble forresten enige om at jeg skal prøve meg uten medisiner en stund. Jeg sluttet plutselig på dem. Kanskje ikke et sjakktrekk, men jeg skal prøve. 


Etter timen var jeg så sliten og utmattet at jeg avlyste byturen jeg egentlig hadde planlagt sammen med Inger, dro hjem og fant veien til senga. Vurderte å droppe Corebar treningen i dag, men da Merete ringte litt over kl.17 for å fortelle meg at hun også skulle på den timen (helt ny time på senteret, første gang i dag) bestemte jeg meg likevel for å dra. Det er jeg glad for; det var helt fantastisk og det fjernet alt det vanskelige jeg var fylt til randen med og det gjorde kvelden til en god kveld. Kan kjenne at gangsperra holder på å melde sin ankomst, men det gjør ingenting. 


Næringsdrikk- kvelds i magen, hårfarge i håret- dusjing, godnatt og ny skoledag i morgen.