Jeg skulle egentlig skrive en tekst. Et blogginnlegg om mange ting; et forklarende og beskrivende innlegg som tar for seg ting her og nå og i øyeblikket. Om å ikke greie og snakke, om livet- om hvordan det er for meg for tiden, om verden, om virkelighetsoppfatning, om samfunnsfagprøven i morgen i norsk politikk og norsk økonomi (som om noen egentlig bryr seg om hva jeg i det hele tatt gjør på skolen?) som får meg til å duppe av med en gang jeg åpner boka, om å ikke få sove om nettene men klare det om dagen, om å eksistere og samtidig ikke gjøre det, om tomhet, om kaos, om nedturer og om oppturer, om å kjempe, om å ha kjempet i årevis, om å fortsette, om å drømme. Jeg skulle skrive om å spise fiskebollemiddag hjemme hos mamma og pappa, om at pappa har bursdag, om at jeg er sliten av å gå på skole men at jeg fortsetter likevel fordi tanken på at jeg kan begynne å studere høsten 2012 hvis alt går etter planen er det som holder hjulene i gang. Om å være alene og om å være ensom og samtidig ha mange mennesker rundt seg. Om å innbille seg at man er fysisk syk, at man har stoffskifte problemer eller diabetes eller utposing på en blodåre eller om kreftsvulster eller om jerntabletter. Om brokkoli, kanskje.

Mandagen som kom og som gikk, og tirsdagen, tirsdagen som gjorde det samme. Om Babels tårn som vokser og vokser og som ikke tar noen ende. Om soldagen og at sola enda ikke har vist seg på himmelen. Om å skulke trening, om å ikke klare å rydde, om å være på halv åtte.

Jeg skulle skrive. Mye. Noe til IKS om følelser og mat. Kanskje jeg kan skrive om følelser og om hemmeligheter som egentlig ikke er hemmeligheter når jeg ikke kan snakke om det. Ja. I går skrev jeg 10 A5 sider om det. Men det er en hemmelighet, det også.

Det politiske systemet i Norge tar snart kveld kjenner jeg, og det samme gjør muligens norsk økonomi også. Jeg gidder ikke mer. Nesten. Av det, så klart Det får gå som det går. Vil sove jeg også, men det er enda for tidlig. Klokken er bare halv sju. Krigen tar liksom ingen ende, det går fremover sier noen, men jeg kjenner at jeg står stille. Gjør jeg? Gjør jeg ikke?
I morgen er det onsdag og politikken samt økonomien skal til pers fra 1230 - 1400, etterfulgt av tjue minutter om Mother Theresa og India på engelsk, om awarder og om halleluja. I helga, i tiden etterpå, og uka som følger, uke fem,  er det tid for nye prøver og innleveringer og lettere forbereding til praksisperiode nummer to som går av stabelen i uke 6. Fem uker sammen med de demente igjen, jeg trives sammen med dem, likevel har jeg mest lyst til å sitte innenfor sterile vegger og tegne bilder av indre dialoger og krig.

Stopp. Ikke tenk så mye.