I skrivende stund er klokka snart 14. Jeg har stått opp, lagt meg igjen og stått opp omtrent tre ganger siden jeg våknet klokken 10. Helst vil jeg fortsette i samme bane; sove, sove bort timene, la dagen gå, la dagen passere og la det bli kveld slik at jeg kan puste lettet ut og tenke "ey, jeg klarte det i dag også. Jeg kom meg gjennom denne dagen." 
Men så kan jeg ikke gjøre det heller. Jeg har nemlig en avtale med Kine; vi skal møtes 1515, jeg skal på kino klokken 16, se Kongen av Bastøy og det blir sikkert fint for det er lenge siden jeg har vært på kino og det er veldig, veldig lenge siden jeg har møtt Kine. Ikke siden i sommer. Hun har nemlig forlatt byen og flyttet lengre sør etter året på folkehøgskole.

Jeg tror det blir fint, jeg gjør det.
Men angsten er der, Herr Angst, knugende i magen som den alltid gjør i disse dager, angsten for sosiale ting, angsten for hva andre tenker om meg (skjønner ikke hvorfor jeg i det hele tatt orker å bruke energi på å tenke sånn, når jeg vet at folk flest egentlig ikke tenker noenting), angsten for selve angsten. Frykten og alle tankene om omverdenen, om meg, om ditt og om datt. Tanker jeg gjerne skulle vært foruten, men som kommer hele tiden og som ikke lar meg være i fred. Det er så slitsomt og det ødelegger utrolig mye. Blant annet lysten til å gå på skolen. Jeg kan ikke huske sist jeg var redd for å tilbringe tid sammen med andre mennesker, redd for å vise meg utenfor huset, redd for allverdens idiotiske ting som egentlig ikke er så idiotiske likevel- og jeg vet heller ikke helt hvordan jeg kan jobbe meg fri fra det. Annet enn å konfrontere det jeg frykter.

Et mål for 2011 er å gjøre ting jeg frykter og er redd for. Av erfaring vet jeg at det hjelper. Å gjøre de tingene man kvier seg for å gjøre. Sånn som da jeg var på Capio og begynte å spise igjen. Desto oftere jeg gjorde det  og oftere jeg spiste mat jeg fryktet, jo enklere ble det. Kanskje det er sånn med dette lille sosiale problemet mitt også. Jeg antar det. Jeg tror det. Så, da må jeg bare prøve, da.

Ting blir uansett ikke bedre av å bli i senga og høre på den samme sangen om og om igjen. Nå må jeg kjempe. Krige litt.