mandag, 1400. Åsgård psykiatriske sykehus. Voksenpsykiatrisk poliklinikk. Iført sommerkjole med blomster på og hvit cardigan selv om det er januar og veldig lenge igjen til sommer. Det gjør ingenting. Klær er et problem. 

Før juleferien begynte, like etter den siste snakke-timen før jula meldte sin ankomst for fullt, sto jeg på busstoppet på utsiden av psykehuset og snakket med mamma i telefonen. Jeg gjorde det ofte i desember. Ringte, la på, ringte opp igjen, gråt, kjeftet, sa F-ordet gang på gang (ikke f-ordet som i faen, men f-ordet som også kan byttes ut med t-ordet), og la på igjen. Ikke denne gangen; ikke denne torsdagen i desember. Mamma var på jobb. "Jeg tror jeg vil til ernæringsfysiolog," sa jeg, "kan du sjekke det for meg? Må jeg ha henvisning, eller kan man bare bestille time?"

Jeg har aldri vært hos ernæringsfysiolog. Aldri. Ikke en eneste gang i løpet av mine fem år med ganske seriøse matproblemer. Alle kostlistene jeg har fått, har vært satt sammen av behandler på BUP (hun var lege og den havnet i søpla, sammen med ordene 'er absolutt ikke interessert') og miljøterapeuter på ungdomspsykiatrisk. Det fungerte omtrent kun under sykehusoppholdet, jeg var jo egentlig ikke motivert eller innstilt på å leve uten spiseforstyrrelsen på det tidspunktet, og når man ikke er det, hjelper heller ikke kostlister så veldig mye. 

I desember var jeg villig til å begynne igjen for å få ting på plass, men det gikk ikke helt som planlagt. Jeg fikk det ikke til. Det er veldig vanskelig å skulle starte med et slikt prosjekt helt på egenhånd når ingen spiller på lag med deg. Når man må gjøre alt helt selv. Nå mener jeg ikke at man skal være avhengig av mennesker hele tiden, jeg er tross alt tjue og må klare enkelte ting selv, men for min del hjelper det veldig når det er noen der som kan sjekke underveis. Noen jeg kan skryte av meg selv til, eller som kan skryte av meg når jeg får det til. Noen som kan klappe meg på skulderen når jeg ikke helt ser at det jeg gjør er bra, og noen som kan sparke meg litt i baken når jeg innbiller meg at jeg ikke får til. "KLART DU KAN. KLART DU FÅR TIL." Men, er det bare meg som skal gjøre et opplegg som egentlig ikke er et opplegg, er det mye vanskeligere. Mine egne "klart jeg får til!!!", kan fort forsvinne i destruktive tanker og håpløshet og manglende følelse på mestring, og dukke under av tanker som: "jeg klarer ikke, dette går aldri". Det hjelper å håpe litt at man får det til før eller siden, men man må også TRO. 

Jeg både håper og tror at jeg kan bli helt frisk. Det er ikke det. Men noen ganger er ikke ens eget håp alene nok. Noen ganger må man ha noen der som kan håpe litt sammen med deg. Det er viktig. Vi er alle bare mennesker, og selv om vi ofte vil klare alt selv, må man noen ganger be om litt ekstra hjelp. Det er ingen skam  i å gjøre det. Å be om hjelp og å tillate seg selv og ta i mot den krever masse styrke. En gang skrev jeg i bloggen, er sikkert over et år siden nå, noe slikt som: Det krever masse styrke for å innrømme at man er svak. Svak er ofte et ord man anser som noe negativt, men det trenger ikke nødvendigvis å være det. Ikke i det hele tatt.

Det tok meg godt over en måned før jeg luftet denne ernæringsfysiolog. tanken bak fire vegger, på det snakke- kontoret jeg besøker jevnlig. Jeg har tenkt på det, men ofte glemmer jeg hva jeg skal si i det jeg åpner døren til psykehuset og går gjennom korridoren. Jeg glemmer det viktigste, det som kanskje kan være av betydning, de ordene jeg gjerne skulle ha sagt. Ofte tenker jeg at jeg burde skrive alt ned, men så får jeg meg sjeldent til å gjøre det også. Ord på papir får meg til å føle meg naken. Avkledd og fryktelig sårbar.

Men, altså. I går presenterte jeg denne ideen jeg har om å  dra til ernæringsfysiolog. Ikke noen big deal. Ikke så vanskelig som jeg trodde det kom til å være. Ikke i det hele tatt. 

Så... nå gjenstår det bare å se om jeg får time, da.