I går skulle jeg liksom gi blod da og jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt i går ettermiddag om det; fortelle hvordan det var og hvordan det føltes og hva jeg satt igjen med etter å ha tappet kroppen for omtrent en halvliter med blod. Så langt kom jeg aldri.

Først: det går litt dårlig. Igjen. På mange måter har januar likevel gått bedre enn forventet; det har seg nemlig sånn at for meg er januar en vond måned. Sånn har det vært de åtte siste årene. Åtte år. Det er lang tid. For meg er januar synonymt med trettien dager med bunnløs depresjon, destruktive tanker og ofte etterfulgt av en fin dose tilsvarende handlinger. Mange som sliter med depresjoner er ekstra plaget i mørketiden, det er jeg også, men januar pleier ikke å være stort bedre. Har ofte en sammenheng med at det, spesielt tidligere, har vært starten på et nytt år og at jeg har vært overbevist om at de neste tolv månedene kommer til å fortsette som alle andre.
Men. Så har det seg jo sånn at jeg har kommet noen skritt lengre, og etter den skrekkelige krisen som begynte i november og tok av i desember, har det heldigvis roet seg noe. Jeg gikk ikke akkurat inn i 2011 med mange forventninger og gode følelser, men likevel har ting blitt litt bedre. I alle fall en stund. Nå vet jeg ikke.

Ja, og så var det denne blodgivningen da. Hadde time i blodbanken klokken 1400 og planen var at jeg skulle tappes for blod for første gang. Jeg hadde sett frem til det. Faktisk. Litt merkelig med tanken på at jeg har hatt skrekkelig sprøyteskrekk og ikke kunne fordra når andre utsatte meg for stikk og vonde ting. Så lenge jeg gjorde det selv, var det aldri et problem. Men, med en gang noen andre holdt en spiss gjenstand som skulle flerre gjennom min hud fikk jeg alltid hjertebank, kaldsvettet, knep øynene hardt igjen, var anspent og begynte og grine. Det hadde noe med mangelen på kontroll å gjøre, og det at jeg aldri visste hva de kunne gjøre mot meg. Sånn var det helt til jeg begynte å ta så mange blodprøver at jeg til slutt bare måtte lære meg å stole på at mange sykehusmennesker heldigvis vet hva de gjør.

Uansett. Møtte opp i blodbanken som avtalt, fylte ut skjema, ble ropt opp og fulgte etter ei dame inn på et kontor- litt nervøs, naturligvis. Så klart. Hun ba om å få låne hånda mi litt, slik at hun kunne gi meg et lite stikk i fingeren for å sjekke blodprosenten. Sjekke hvordan jernlagrene mine er. Etter seks prøver med noen dråper blod som ble puttet inn i et lite elektronisk apparat, noen rynker i panna og diverse, var beskjeden klar: "Blodprosenten din er på 11..." For lavt. Ikke lavt - lavt, ikke unormalt lavt, ikke skadelig, ikke farlig, ingenting sånt- men for lavt for å kunne gi blod. Når man er av det kvinnelige kjønn må blodprosenten være 12 og noe.
I stedet for å gi blod, fikk jeg jerntabletter og ble satt i karantene. Pause i over to måneder. 1.april skal jeg tilbake, så får vi se hvordan det går. Krysser fingrene.