For et par dager siden fikk jeg en pose fra Eurospar fra mamma med hjemmearkivet mitt og diverse klagebrev som pappa hadde skrevet til nav for meg (jeg fikk nemlig avslag på søknaden om sosialstøtte, avslagsbrevet var datert samme dag som jeg leverte inn siste rest av søknaden og attpåtil refererte de til barneloven- jeg er jo ikke akkurat et barn....). I den samme posen lå det også et annet brev som hadde kommet i posten, adressert til meg. På forsiden av konvolutten er det så fint skrevet: "jeg tok av 92 kilo med *produktnavn* og kjøpte meg den størrelse 42-badedrakten jeg drømte om", dette var sagt av et "eksisterende" kvinnemenneske med navn Amy J. I tillegg er det også to bilder av henne; et der denne "Amy" åpenbart var sykelig overvektig og et annet der hun var sylslank, og ikledd en rød badedrakt som liksom skulle være en størrelse 42. I det øverste hjørnet på dette bildet er det plassert enda noen fine ord: "92 kilo BORTE PÅ ET BLUNK!" 

Min første reaksjon var "WTF?!??",og nysgjerrig som jeg er, i tillegg til det spiseforstyrrede ønsket om å miste noen kilo, måtte jeg naturligvis rive opp konvolutten og bre innholdet utover kjøkken bordet. Flerfoldige ark med noe som tilsynelatende skal være en revolusjonerende nyhet innenfor slankemarkedet. En nyhet som liksom skulle være dokumentert og ha bevist effekt, oppfunnet av en "eksisterende" doktor ved navn Andrew Gower.

Mens Inger satt på den andre siden av bordet og fulgte med, skumleste jeg gjennom informasjonen om produktet og innimellom alle tankene som i hovedsak dreier seg å gi dette et forsøk, "...må prøve...man vet jo aldri...," måtte jeg bryte ut i hysterisk latter. Produktet, som ser ut som en frisk-pust-sak du kan legge på tunga (MED SMAK AV PEPPERMYNTE)  kunne nemlig love meg både det ene og det andre; blant annet lykke, grønne skoger og gode følelser. 


Jeg åpnet et lite brev som fulgte med, med den fine teksten på fremsiden:
"bruk et minutt på å lese dette brevet - din fremtidige suksess og lykke kan avhenge av svaret ditt."
etterfulgt av overskriften på innsiden: "Hvorfor være fet og ulykkelig når det finnes en enkel og problemfri løsning lett tilgjengelig?" 
og hadde jeg ikke vært en smule irritert fra før over de manglende reglene som finnes på å sende ut slik adressert reklame som kan gå direkte på mottakerens selvfølelse, ble jeg det i alle fall da. Det var omtrent på dette punktet at jeg fikk lyst til å skyte noen.

Det er kanskje lett å tro at nøkkelen til å ha det bra med seg selv er "tynnhet". Og jeg skjønner det, jeg forstår det så alt for godt spesielt med tanken på medias fremstilling av kroppen, dagens kroppsideal og fine, retusjerte bilder av radmagre mennesker som smiler bredt og fantastisk på reklameplakatene som pryder flerfoldige vegger i alle sentrum rundt omkring i hele verden. Det er så lett å tro at slanke lår og tydelige ribbein og hoftekammer kan få en til å føle seg bedre. Dagens samfunn legger opp til det, og samtidig har den Vestlige delen av verden omtrent aldri vært mer ulykkelig. Spiseforstyrrelser er en farsott. Mange millioner mennesker lider av matproblemer i større eller mindre grad; men såpass store at de er med på å ødelegge både livskvaliteten og selvbildet til den det gjelder. Vi har aldri spist mer medisiner som skal virke positivt på humøret som nå. Vi er mer deprimerte, vi har mer angst, flere mennesker skader seg selv og flere begår selvmord.

og så skal liksom en sylslank kropp være med på å rette opp i det som i utgangspunktet ikke er som det skal?
Nei. Det fungerer ikke slik.

tynn er ikke synonymt med å være lykkelig. det vet jeg. så alt for godt. og "fet" er heller ikke synonymt med å være ulykkelig.


Tynnhet løser ikke verdensproblemene. Den løste i alle fall ikke mine. En stund virket det sånn, en stund virket det som om hoftekammen og den forsvunne rumpa kanskje kunne få meg til å føle meg bedre, men sånn ble det aldri. Selvhatet som jeg kjente på før jeg ble anorektisk, forsvant ikke da jeg ble tynn. Snarere tvert i mot. Selv om det var vanskeligere å føle på enkelte ting siden sulten spiste opp både følelser, sjel og alt som var meg, følte jeg meg aldri bra. Jeg hadde det ALDRI fint. Det fantes noen øyeblikk, et eller to, der jeg kunne glede meg over denne "tynnheten", men den gleden var aldri ekte. Den forsvant like raskt som den kom, og var i utgangspunktet bare bundet i spiseforstyrrelsen. Ja, det kan hende at man kjenner en viss glede i å gå ned et kilo eller to, men tro meg, den gleden forsvinner. Til slutt kommer man til et punkt der man rett og slett gir faen. Det blir aldri nok, før man har fått nok av spiseforstyrrelsen og vil prøve å leve uten den.

Det finnes så mange flotte mennesker i verden; så mange vakre personligheter som både har litt for lite og litt for mye på kroppen. Og hva så? Hva spiller det for noen rolle? Det viktigste, det viktigste er at man har det fint med seg selv. Vi er ulike. Ikke alle er skapt for å se ut som en fyrstikk. Mennesker kommer i alle former og fasonger, med ulike neser, med forskjellige føtter, med bryst i ulik størrelse, med øyner som sitter tett og som sitter langt fra hverandre, med korte overkropper og med lange overkropper. Med store lepper og med små, med små rumper og store; vi kommer i eplefasonger, i pærefasonger. Og vet dere hva? DET ER DET SOM ER VAKKERT. ULIKHETEN.

Nei, det er ikke enkelt å "bare" akseptere seg selv, spesielt ikke når det er mye selvforakt og dårlige følelser inne i bildet. Det er noe man må jobbe med. Men når man får det til, når man klarer å forsone seg med sin historie, når man skjønner at JEG ER BRA NOK UAVHENGIG AV HVILKEN STØRRELSE JEG ER I, da er man på riktig vei.