Julaften 2010. Julaften nr. 21. En julaften som egentlig bare kan strykes fra kalenderen, legges i glemmeboka, forsvinne, bli borte. Det har ikke vært ei spesielt bra jul- for noen- men noe annet var i grunnen ikke forventet heller. Julaften 2010 er historie. Overlevd, gjennomført på en mindre god måte, men allikevel: gjennomført. Etter et par runder med gråting på badgulvet, hundre kjoleforsøk, ble julekjolen fra i fjor til slutt tatt på. Med mammas ulljakke over. Sminken ble plassert i ansiktet, selv om den likevel ble grått bort litt senere. 

Overlevd. Fullført. 

Det har vært en trist julaften. Det er ei trist jul. Ei trist jul der alle juletradisjonene har blitt byttet bort mot facebook (som selvfølgelig ingen bruker tiden sin på i disse familietider), kroppen i senga og maskaraflekker på både putene i den ene skinnsofaen i stua og puta jeg har på rommet mitt. Sånn måtte det bli i år. Det ble ingen stå-opp-tidlig-og-se-på-nrk-stund, julestrømpen ble aldri hengt opp (nissen ordnet noe likevel, ikke store greiene, men noe, det fikk meg selvsagt til å gråte det også), turen i kirka som pappa og lillesøster og jeg tar hvert år ble (mamma ordner ribbe, lillebror spiller pc spill) uten meg- jeg lå i senga. En trist jul- fordi det ikke ble tatt noen bilder under pepperkakehuspyntinga på lillejulaften, ingen bilder i løpet av gårsdagen heller. Ingen. Jeg, som alltid pleier å dra frem kameraet og ta bilder til de fleste anledninger, nektet det også. Ingen bilder. Ingenting var som de pleier å være. Selv om det fortsatt gjør litt vondt, aksepterer jeg det. Det er sånn det er nå. Det er vondt, alt er vondt og selv om jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal fortsette livet mitt eller starte det igjen når denne juleferien er over, prøver jeg å akseptere at det er sånn ting er. 

"Ikke stress med skolen Annika, ta en dag av gangen," sier mamma som, akkurat som meg, ikke aner hva vi skal gjøre med denne uutholdelige situasjonen. Vi. Det er vi, oss, fordi jeg åpenbart trenger noe som kan hjelpe meg med å finne ut hvor vi skal starte å løse opp i alle disse knutene.  Det er vanskelig å ta en dag av gangen, det er klart, men jeg prøver. Jeg er utslitt. Inaktiv. Og det har bare blitt verre. 

Nei. Det er jul, jeg skal ikke skrive triste innlegg om deprimerte Annika og ødelegge de fine følelsene dere eventuelt måtte ha. Jeg har begynt på mange, mange innlegg de to siste dagene men ingen har blitt postet. Like greit.

Uansett. Julegaveåpningen var i alle fall fin. Fikk nytt kamera av mamma og pappa. Jeg hadde ønsket meg det. Det er i godt å kunne glede seg over noe i det minste!

 But I have not the words here to explain 

 årets underholdning, feiring, whatsoever består i hovedsak av dette:

 ja, du, det er jeg også...

 håp. jeg trenger litt mer av det.

ellers....

 sofa. Greit nok. Nei, ikke egentlig. Samme klær som resten av desember. Mamma tilbydde seg å vaske dem, men da gråt jeg litt til. Jeg gjemmer meg bort. Inni klær og inni huset. Det er ikke fint. 

 flott snømann

det er årevis siden jeg lagde en sist, så jeg har ikke lengre snømann-lage-evnene

 eplekinn

ps. Jeg har fått feber. Hurra.