fredag

Shining bright.


Dette er en fin fredag.
Av mange grunner. Kanskje fordi jeg våknet i morges og leste dagboknotatene fra i går kveld; positive skriblerier fra første ord til siste slutt. Jeg kaller det håp. Eller tro. Selv om den første våkne timen min ikke ble helt som jeg hadde planlagt at den ville bli, snudde jeg opp- ned på hele situasjonen og valgte å fokusere på at jeg hadde ca. 16 runde muligheter (les: 16 hele timer), til jeg kunne tillate meg selv å erklære fredag 3.desember nok en nedtur- dag og lagre det i nedtur- arkivet mitt. Nedtur- arkivene fylles ikke fordi jeg lagrer informasjonen der frivillig. Det skjer automatisk. I opptur- arkivet må jeg derimot jobbe for å lagre de positive erfaringene, og arbeide enda hardere for å hente det oppsparte materialet frem igjen. Det er enklere å huske det negative enn det positive. Gudene må vite hvorfor.

Det er altså en fin fredag. Foreløpig; en skikkelig god en også.
For det første var jeg på skolen. Hele dagen. Uten å gjøre noe som helst. Akkurat det i seg selv er kanskje ikke så fornuftig, og hva skolens opplegg angår, så er ikke det heller noe å rope hurra for. Sånn var det da jeg gikk på den samme skolen i 2006 også. Hele opplegget er kaotisk, ustrukturert og hva som verre er, men akkurat nå gjør det ikke så mye. Poenget er jo bare at jeg har vært på skolen og at det har vært helt greit. Kryss i margen for det.

I tillegg har jeg fått ordnet opp i en greie som har plaget meg litt i det siste. Russeklær. I 2011 har jeg planer om å være russ sammen med klassen min, og jeg bestilte russebukse i slutten av august, begynnelsen av september en eller annen gang. I en størrelse som da muligens ville passet.
Det var jo ikke akkurat helt forutsett eller planlagt at kroppen min skulle endre seg så pass mye frem til mai, selv om jeg var klar over at det var noe som måtte skje og kom til å gjøre det før eller siden.
Det skjedde altså før. Aller helst ville jeg nok sett til at det hendte senere, men så er det sånn at det aldri passer uansett når kroppsendringer skjer. Å gå opp i vekt passer aldri når man har en spiseforstyrrelse, selv om man vet at man må gjøre det. Det hjelper ikke å vente på at man skal bli klar til å legge på seg, for det blir man ikke. Ikke så lenge spiseforstyrrelsen har et og annet å si, og det har den som regel.

Jeg kom meg for eksempel aldri opp i normalvekt da jeg var i behandling på Capio. Hvorfor? Jo, fordi jeg var helt sikker på at de x- antall kiloene jeg hadde lagt på meg var nok, til tross for at både legen der og behandleren min sa at jeg hadde litt lite å gå på. Jeg visste de hadde rett, men spiseforstyrrelsen hadde en finger med i spillet, og selv om jeg var blitt mye bedre, hadde Elefantstemmen fortsatt ganske mye den skulle sagt. Jeg kjempet, men det var ikke problemet.
Det førte til at jeg lå å vippet helt nede i grenseland. Og at jeg ikke kjørte løpet fullt ut da jeg var i behandling der, har jeg angret på siden. Spesielt da vekta gikk ufrivillig nedover igjen.

Men, greit. Nå har jeg jo lagt på meg igjen. Folk sier det er bra, så da er det vel det også. Antar det. Det fører naturligvis til at den russebuksa jeg i utgangspunktet hadde bestilt, ikke lengre passer meg. Jeg har tenkt på det en stund, å ta kontakt med Russedress slik at jeg får endret det, men jeg går konstant rundt med denne stemmen til Elefanstemmen hviskende i øret: "Ja, men det er jo lenge til mai, da. Du kan jo passe den igjen til da. Det er flere måneder. Du klarer det." Sant, det. Det er mange måneder igjen til mai, og hvis jeg bare trikser litt her, tuller litt der, roter litt hit og dit, og gjør det jeg pleide å være så god til før- å være veldig tynn og syk, passer jeg den nok helt sikkert i mai. Men sannheten er sånn at jeg ikke har LYST til å være flink til å være syk. Jeg har ikke LYST til å være flinkest i å være tynnest. Jeg har lyst til å være flink til å være frisk, og flink til å være bare meg. Meg alene. For ja; jeg er flink til å være den Annikaen som er sammen med Elefantstemmen. Jeg har vært veldig flink til å være i et forhold med ham, det har jeg. Men nå er det slutt mellom oss, selv om han har vanskelig for å akseptere bruddet og selv om han forfølger meg dag ut og dag inn. DET ER SLUTT.

Så. Jeg gjorde noe med russeklær- problemet i dag, da jeg bestilte russelappen for neste vår. Jeg sendte mail til Russedress, og spurte om det var mulig å endre størrelse på buksa, selv om jeg har betalt bestillingen min for en stund siden. Det var det. Heldigvis!

Vektoppgangen er vanskelig, altså. Men det hjelper å snakke om det, noe jeg faktisk har gjort og gjør. Vet at  flertallet bryr seg mindreverdig lite, men det hjelper faktisk litt for min del å få det ut av systemet. Bekrefte tankene deres, hvis de i det hele tatt enker noe. Da slipper i alle fall jeg å gå rundt å være konstant redd for å få en eller annen kommentar som etter all sannsynlighet ikke kommer til å komme.
"Jeg har gått opp i vekt." 
Greit. Jeg har det! Og følelsene er blandet. Det er helt naturlig. Nå er det ikke sånn at jeg går rundt å snakker om vekta mi til mennesker, for det er ikke av betydning for noen andre enn meg selv, men det hender det plumper ut et og annet ord om at jeg faktisk har gått opp.

"Eh, har du egentlig gått opp så mye?" var responsen jeg fikk da jeg snakket med Sofie i klassen min tidligere om klær og at jeg måtte kjøpe nye. Sofie har blitt ei god venninne i løpet av dette skoleåret, og den kommentaren gjorde faktisk godt. Det motbekreftet det jeg til tider går rundt å tror, alt det Elefantstemmen planter i hodet mitt dagen lang og toner ned hans skjærende sangstunder der den eneste sangen som går igjen er: "før var du tynn som ei høvvelflis, nå er du feit som en julegris..."
"Jeg har faktisk gått opp TI kilo". Det har jeg faktisk gjort. Først skammet jeg meg hinsides mye. Nå gjør jeg det ikke like mye. Ti kilo er en god del. Tenk at jeg har gjort det!? Tenk at jeg har klart det, og at jeg faktisk til og med overlever? Det hadde jeg aldri trodd. For jeg lever jo. Og det er ikke engang kiloene som er roten til alt vondt, når det kommer til Mørkets Fyrstes stadige visitter.

Tenk. Ti kilo. Muskler. Kroppsmasse. Meg. Jeg er mer. Jeg er blitt kvinne igjen. Rart, merkelig og forvirrende. Rotet i hodet, ikke rart med tanken på at jeg ikke har vært så normal på mange år. "Du aksepterer det med tiden," sa pappa. Kanskje han har rett. Kanskje er jeg i ferd med å gjøre det. Kanskje. Jeg prøver.

Ja, og så hadde jeg et fint til øyeblikk i dag, da jeg skulle prøve julekjole på H&M etter skolen. De har to speil i prøverommet sånn at man kan se seg selv alle veier. For første gang på VELDIG lenge så jeg hvordan jeg ser ut! Det var et helt fantastisk øyeblikk å kunne se seg selv på ordentlig akkurat sånn som man er, uten Elefanstemmeord og Elefantstemme- øyne. Jeg er ikke tykk. Jeg er faktisk ikke så verst.

I tillegg...
fikk jeg en 6'er i dag. I norsk. Jeg pleier aldri å kjenne noen glede over gode karakterer; det har aldri gjort meg lykkeligere og likevel etterstreber jeg dem til en viss grad. Gode karakterer gjør meg ikke glad. Men norsk, norsk er et helt annet fag. Selv om jeg alltid har vært faglig flink i akkurat det faget, har jeg aldri fått en 6'er på en tekst jeg har skrevet. I alle fall ikke ei novelle.
Det gjorde jeg i dag. På "Stabburets Leverpostei".  Jeg er faktisk... stolt. STOLT. Kan ikke huske sist jeg var det over en karakter.

Nå skal den fine dagen få fortsette
Konsert, finklær og ut på byen.

2 kommentarer:

Mia sa...

Annika! Det er så deilig å lese det du skriver nå. For det første fordi det virkelig virker som du er på veldig god vei, på alle måter. For det andre, fordi jeg kjenner meg så veldig godt igjen! Vektoppgang er forferdelig vanskelig. Det er jo det vi har kjempet imot så altfor lenge! Og nå skal vi la det skje frivillig, og i tillegg være takknemlige? Ja, det skal vi faktisk:)

Jeg er der selv nå. Har lagt på meg over 10 kilo siden Capio, og jeg kan faktisk ikke huske å ha vært så fornøyd med meg selv noen sinne. Det har ikke noe å si at kjolen er to størrelser større enn den var julen for to år siden. Den sitter uansett mye penere i år.

De komplimentene du får må du ta til deg. For de er ekte. Du ser FANTASTISK ut, Annika. Og du skriver fantastisk! Den 6'eren var vel fortjent!

Håper du koser deg masse i kveld, det har du fortjent! :)

Effy sa...

Åh, den 6'eren fortjente du! Den novellen var helt fantastisk.

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive