fredag

Nødløsning. Løsningorientert.

Etter en hel formiddag ++ i senga med svett pysjamas, hår til alle kanter, røde øyne, stripete og stive kinn, noen telefonsamtaler med mamma (annika ringer, mamma tar telefonen/tar ikke telefonen og ringer opp igjen, Annika snakker, Annika blir frustrert over seg selv og legger på, ringer opp igjen osvosvosvosvosv), og en varm dusj for å tine opp iskalde hjerneceller har jeg kommet frem til et par løsninger på denne elendigheten som jeg strengt tatt absolutt ikke har tid tid. Det er jul. Jeg skal egentlig bruke tiden på å skrive julekort, ordne med julegaver og sånne ting som er trivelig og julete og hører sesongen til. Men. Nå har jeg jo avlyst jula, da. Nei, innerst inne har jeg ikke det. Ikke egentlig. Det er bare det at alt er så vanskelig. Men, igjen, nå, i et øyeblikk med fornuftig og klar tankegang har jeg plutselig forstått ett og annet:

1. jeg har drevet så aktivt med selvregulering siden september for å "reparere" alt som ikke har gått helt som planlagt, og det har slitt meg fullstendig ut. Jeg har altså tatt enorm springfart og løpt på veggen.
2. jeg må slutte å plage meg selv med alt jeg skalbudemåfåtil og ikke fokusere så mye på alt jeg ikke klarer og ikke mestrer.
3. stoppe opp. Jeg må stoppe opp her. Nå. I dette øyeblikket. Jeg kan ikke løpe mer, det går ikke. Jeg har kjørt meg fast, brutt meg/psyken ned ; ergo: jeg må bygge MEG opp igjen. Så. Nå setter jeg ting litt på pause. Nøyaktig HVORDAN jeg har tenkt til å gjøre det, vet jeg ikke helt enda, men jeg har noen ideer.
4. Jeg må ta medisinen min.

SJOKK. Neppe.

Så var det disse løsningene, da. Ei løsning, kanskje? Ingen mirakelkur, ikke noe hokuspokusfilliokus, ikke noe hurra-meg-rundt opplegg, ingenting i den duren. Det finnes ingen mirakelkurer for psykiske lidelser. Det finnes ingen superkur for vondt-i-sjela sykdommer.
Men det går an å gjøre noe allikevel.

De foreløpige løsningene mine er som følgende:

1. TID. Jeg skal gi meg selv mer tid.
2. Jeg skal ta medisinen min. Hver dag.


3. Hovedløsning. Nødløsning: 
Kostliste. Jeg har tatt vare på alle kostlistene jeg har hatt gjennom perioden min som pasient (bortsett fra de ekstremt reduserte listene jeg begynte på da jeg startet med reernæringen), til tross for at kostliste aldri fungerte noe særlig for meg. Jeg ble A4 i hodet, dro med meg litersmål på ferieturer og var fullstendig fanget i det firkantede arket som fortalte hva jeg skulle spise. På Capio lærte jeg meg å spise uten kostliste og bra var det. Frihet, fleksibilitet. Jeg har ikke spist etter "kostliste" på snart to år. Men nå er jeg altså på et punkt der jeg har innsett at jeg må krype til korset. Selv om vekta er økt til et normalt plan og jeg ser så normal ut som jeg kan, går ikke maten noe særlig. Den er fryktelig kaotisk, og kaotisk matting gjør vanskelige ting enda vanskeligere. Jeg trenger et holdepunkt og fra nå av og over en viss periode får kostliste bli et slikt holdepunkt. Heldigvis er jeg på et annet plan nå enn da jeg holdt på med listespising for noen år siden, og jeg tror det kommer til å gå bedre å rive seg løs fra den igjen nå. Kostlister skal i utgangspunktet bare være med på å hjelpe noen i gang med måltider igjen, og det er ikke meningen at man skal spise etter en sånn plan resten av livet. Ikke hvis man skal bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse. Og det er jo det jeg skal bli. Frisk.

Så. Nå blir det kostlistespising. Igjen. Pasient hos meg selv på eget initiativ. Struktur i maten kan gjøre det mørke litt enklere. Mat er medisin. Jeg skal prøve.
Men først er det tid for en to- dagers kur med nødløsning nummer 4. Næringsdrikker.

Apoteket neste. Jeg heier på meg.

4 kommentarer:

Linda sa...

JEG heier på deg! Jeg synes du er så flink. Ikke nødvendigvis til å få til alt, men til å prøve. Det er det eneste som teller, egentlig. Lykke til. :)

Bensanne sa...

Kjenner følelsen..

Stå på Annika!!

Marthe sa...

Flott at du tar tak i det nå, før du kjører deg helt fast! Håper kostlisten kan hjelpe deg til å komme videre nå, og at den ikke ødelegger for deg igjen. men, nå vet du hvordan du skal løsrive deg fra den så da blir det kanskje litt annerledes?

Jeg heier også på deg Annika :-))

Annika sa...

Linda og Anne: ♥ takk.

Marthe: Ja, noe må man gjøre når ting er på trynet.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal løsrive meg hvis jeg blir helt fastkjørt, men jeg tror det skal gå bra. Jeg er kommet mye lengre enn det jeg var da jeg spiste etter kostliste for noen år siden, og er mer fleksibel på de fleste områder. Kostliste blir bare en midlertidig løsning til jeg igjen får struktur på måltidene :) Krysser fingrene for at det går bra! Og så lenge man tror, håper og prøver, gir det på sikt gjerne resultater.

Satser i alle fall på det.

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive