lørdag
Gratulerer med 1års, Annika!
12/11/2010 08:12:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, det er så mange ting og skrive om og samtidig ingen ord som kan forklare hvordan jeg føler meg. Kanskje fordi jeg ikke vet det selv. Hele spekteret av følelser er utløst på samme tid.
På mange måter har dette vært en av de merkeligste og vanskeligste dagene jeg har hatt på veldig lenge. Den kan ikke sammenlignes med alle de vonde tingene som har skjedd hittil i livet mitt, for dette er helt annerledes.
Det føles utrolig godt å ha takket for meg, selv om det kommer til å bli litt rart. Jeg har vært der i et år, og da jeg kom i januar trodde jeg at jeg ville være ferdig til sommeren. Der tok jeg feil. Jeg har blitt slengt hit og dit mer eller mindre i to år, og nå er jeg drittlei av sykehus, haugevis med blodprøver og legetimer, hundreogørten mennesker i psykiatrien som mente at jeg var dømt til å... være en taper og innleggelser. Jeg skal gjøre mitt beste for å slippe unna det igjen. Aldri mer. Ellers takk."
Utdrag fra blogginnlegg, publisert 12.desember 2009, dagen etter jeg avsluttet behandlingen på Capio. 2009; året som var det mest betydningsfulle og viktigste livet i løpet av mine daværende 19 år på jorda. Og jeg antar at det fortsatt er det året som har hatt størst betydning i livet mitt. Det året jeg lærte meg å leve igjen. Det året jeg forsto at livet kunne være fint, og de 365 dagene jeg fikk oppleve så mye glede, positive tanker og handlinger- ting jeg aldri trodde ville hende meg. For jeg, jeg var jo "dømt" til å ha det forferdelig frem til dødsdatoen. Sånn ble det heldigvis ikke.
I dag er det nøyaktig 1år siden jeg avsluttet behandlingen på Capio. Et helt år har gått, 365 nye dager som har vært vanskelige, turbulente og ganske fine. Gode, fordi jeg for første gang på tre år har klart 52 hele uker uten et eneste sykehusopphold. Det er ganske mye og det er ganske viktig også. Det er et bevis på at jeg har kommet et godt steg videre fra alle de destruktive tingene jeg har påført meg selv i årevis, et bevis på at jeg også kan mestre hverdagen til en viss grad og et bevis på at jeg også klarer. At jeg får til det jeg trodde var umulig!
Takkebrev skrevet til alle menneskene på Capio 10. desember 2009, levert og lest høyt av behandleren jeg hadde der under "fika" (mellommåltidet) mens jeg satt sammenkrøpet i leiligheten, var rørt til tårer og litt flau for hva jeg hadde knotet ned på pc'en min:
Kjære alle
Jeg har tenkt fryktelig lenge på dette å skulle avslutte behandlingen min her, og jeg føler virkelig at jeg må skrive noen ord til dere. Det største problemet er det at jeg ikke verken vet hva jeg skal skrive eller hvordan jeg skal klare å formulere meg slik at det er mulig å forstå hvor takknemlig jeg er. Det er ikke det at jeg ikke tror at dere ikke forstår nettopp det, for det er jeg helt sikker på at dere gjør.
Jeg har jobbet så hardt for å komme hit jeg er i dag og jeg tror ikke jeg kunne gjort det bedre. Jeg har kommet så langt, og jeg ville aldri klart det uten dere. Pappa, som er en veldig troende og religiøs mann, tror at Gud har spilt en stor rolle for at jeg har fått muligheten til å komme hit. Han tror virkelig at det også.. ja, jeg vet ikke helt hvilke ord eller hvordan setningen skal være, men det skal i alle fall være noe om det med Gud her også. Han har en tanke om at dere er en del av den godheten og kjærligheten Gud har til menneskene; en del av hvor høyt Gud elsker de livene han har skapt. Pappa tror så sterkt på dette, og ja, selv om jeg ikke har valgt den samme livsveien som ham, er det noe i det. En ting er i alle fall sikkert: Capio er unikt. Det finnes ingen steder som kan sammenlignes med den behandlingsmetoden dere bruker, og det finnes ingen plasser der det er så mange fantastiske mennesker på samme sted. Jeg har aldri fått en sånn velkomst som jeg fikk da jeg kom hit, jeg har aldri hatt den samme opplevelsen noen gang i mitt hittil nittenårige liv, jeg har aldri opplevd noe lignende. Mamma, pappa, søsknene mine, besteforeldrene mine, venner og alle andre er overbevist om at dette er et hus fylt med engler (som så mange andre sier). Og det er sant.
Som jeg sa til personal.X her om dagen: i år ønsker jeg meg ingenting til jul. Jeg har fått den største gaven av alle. Ved hjelp av den støtten og hjelpen jeg har fått her, har jeg klart å reise meg på føttene igjen. Jeg har fått den gaven og endelig oppfylt et av de ønskene som står øverst på ønskelista mi og over ting jeg skal og må gjøre før jeg dør når jeg en gang blir gammel: få livet mitt tilbake igjen. Ved hjelp av alle dere som jobber her, har jeg fått muligheten til å bli kjent med den jenta jeg er og som jeg hadde glemt eksisterte. Jeg har fått muligheten til å leve et tilnærmet normalt liv; kunne gjøre mange av samme tingene som folk på min alder og interesser jeg glemte jeg hadde har våknet til liv. Jeg kan danse, jeg kan synge og jeg har igjen lært meg å le. Jeg klarer å sette pris på de små gode tingene og jeg har forstått at det ikke er nødvendig å være best i alle ting i hele verden. Jeg er god nok som jeg er.
Jeg gir dere en orkidé som et forsøk på å si takk. Det er en av de vakreste blomstene som finnes, og en av de mest symbolske gavene jeg kan gi. Det har seg nemlig slik: da jeg avsluttet med en behandler for over et år siden, fikk jeg en orkidé i plast av henne. Det var fordi en uekte blomst ikke kan dø. Ofte sa hun til meg at jeg hadde noen små orkideer på innsiden av meg som jeg ikke ga muligheten til å… vokse. På kortet jeg fikk sammen med denne blomsten hadde hun skrevet: ”Kjære Annika. La dine indre orkideer få blomstre.” Ved å gå inn i behandlingen her, jobbe med i stedet for å stritte i mot har jeg fått hjelp til å gi jorden de små stilkene sto i næring og vann. Dere har gitt meg den tryggheten og kjærligheten jeg trengte for å komme i gang – og nå har disse orkideene endelig fått lov til å komme frem. De spirer, gror og i løpet av dette året har de sakte men sikkert steget opp fra jorden og i dag blomstrer de for fullt.
Et år og alt er annerledes. En gang var jeg død. Nå lever jeg. I dag vet jeg at livet er fantastisk.
Og alt det har jeg oppnådd takket være dere. Takk skal dere ha.
Mange, mange klemmer fra Annika
Selv om det kanskje er vanskelig for enkelte å forstå hvor betydningsfull denne dagen er, er den stor for meg. Stor fordi jeg, som nevnt tidligere, har klart meg et helt år uten sykehus. Et helt år uten et ordentlig og alvorlig tilbakefall til anoreksien, et år der jeg har jobbet beinhardt på egenhånd for å ikke gi meg hen til Elefantstemmen nok en gang.
Det betyr ikke at jeg er frisk. Det betyr ikke at jeg ikke lengre sliter eller har det vanskelig og det betyr heller ikke at jeg ikke lengre får konstante besøk av Elefantstemmen, har et avslappet forhold til kropp og vekt og kan spise alle ting uten videre problemer. MEN det betyr noe annet allikevel. Blant annet at jeg ikke lengre er der jeg var i januar 2009. At jeg, til tross for min nåværende dårlige livskvalitet, får til både et og annet. Tross alt.
Frisk er et land det tar tid å komme til. En vei som er lang å gå, men som er verdt alle tårene, alle de vonde følelsene og alt det vanskelige som hører med når man jobber for friskheten og sloss for den. Jeg er en kriger. Og blir så varm inni meg når jeg tenker på hvor heldig jeg har vært som fikk en langvarig motivasjon som hjalp meg til å komme i gang med den behandlingen som har fungert best for meg hittil. Jeg er litt stolt. Nei, jeg får ikke alt til og maten er kaotisk og vanskelig og alt det der, men likevel, likevel er jeg som har brukt utrolig mange år på å være sammen med alle demonene mine, år som har forsvunnet til spiseforstyrrelse og selvskading og hva som verre er, en bittelite bevis på at det er mulig.
Jeg skal markere denne dagen på en eller annen måte. Det blir ingen festmåltider siden jeg er på næringsdrikk- kur frem til mandag da kostlistespising innføres igjen, men noe annet skal jeg gjøre. Jeg vet ikke helt hva enda. Og jeg vet ikke om det kommer til å bli en god dag siden jeg er fullstendig utslitt etter to dager der mesteparten av tiden har gått til gråting og vanskelige følelser, men jeg skal i alle fall prøve å gjøre det beste ut av den elendigheten jeg egentlig ikke har tid til.
1 år. Det er en stor dag.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Så flott! Håper du kommer til å få et like fint år neste år :-)
Gratulerer så masse med dagen, kjære Annika <3
Du er så innmari flott, Annika! Du er sterk, og du vet å bruke akkurat den egenskapen til det den skal brukes til; å gjøre livet godt! <3 Ha en riktig fin ettårs-dag!
Wow. Så sterkt og fint!
GRATULERER!!!!
Herkig,og sterk lesning.
Lykke til videre med et nytt år!
You are a fighter! A demon fighter.
<4