mandag
Mandagens utfordring nummer 1.
12/13/2010 09:24:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hjertet i halsen, problemer med å trykke på ring-til-noen- knappen, skjelvende hender og et snev av kvalme.
Jeg kan ikke fordra å gjøre slike ting. Jeg hater det, av den grunn at jeg ikke liker å be om noe. Denne telefonrunden er av den typen som pappa pleide å hjelpe meg med for ikke så alt for lenge siden. Det frister veldig å skyve ansvaret over på ham, men jeg er jo stor jente nå og det er på tide at jeg klarer å gjøre noe selv. Jeg må tross alt ta ansvar for mitt eget liv.
Det går over femten minutter før jeg i det hele tatt prøver. Fant frem nummeret for lenge siden, men får meg ikke til å ringe. Svelg stoltheten, Annika, kom igjen. Just do it!
Telefonforsøk til klassekontakten min.
Første forsøk: fjerner tastelåsen for hundredeogørtendegang. Vilikke, tørikke, fikserikke, fårikketil, mestrerikke, klarerikke. Jo, du klarer! Du får til! Nei. JO! Så. Jeg prøver altså. Trykker inn hei-og-hallo-knappen, håper på at telefonen forblir ubesvart, håper det blir et av disse "1 ubesvart anrop" på displayet hennes, håper at det heller blir sånn at hun ringer meg opp igjen, slik at jeg slipper å... ja, hva da, liksom? Vet ikke. Hvilken forskjell gjør det om jeg ringer eller om hun gjør det? Budskapet vil uansett være det samme.
Hun tar telefonen. Men jeg får ikke respons på mine utallige "HALLO???". Hun kjører bil. Hører det, hører motoren, hører hvordan bilen suser på veiene. Hun er sikkert på vei til jobb.
Jeg legger på. Vær så snill. Ring meg tilbake!
Andre forsøk: hun ringer opp igjen. Hadde problemer med handsfree'en, forklarte hun. Ja, hørte jo det da.
"Hei, det er Annika...."
"Ja, hei...."
"Ja, hei...."
Stotrer med ordene, det svir i hjertet, i lungene, jeg får ikke puste, men jeg prøver allikevel. Det er enda vanskeligere enn jeg hadde trodd, enda verre enn jeg så for meg, enda mer tungt og kjipt og ditten og datten enn jeg i det hele tatt hadde tenkt.
"Ja, altså... jeg lurer på et par ting...."
pustepause, vondt-i-magen-pause.
"det har seg nemlig sånn at jeg har tatt litt for stor springfart og løpt på veggen..."
Prøver å forklare, prøver å fortelle, prøver å si ting på en forståelig måte, prøver å si at jeg ikke helt tror jeg klarer å gå mer på skolen før juleferien, men at jeg gjerne vil gjøre det skolearbeidet jeg har igjen allikevel. Få det unnagjort. Bare at jeg gjør det hjemmefra. "Sykemelde meg," de ekle ordene som jeg skulle unngå, men som det nå ser ut til at er uunngåelig.
Jeg kan altså ikke presse meg selv mer. Ting står så dårlig til at jeg ikke vet hvilken fot jeg skal stå på, jeg jobber så hardt hele tiden, jeg får ikke sove på nettene fordi alle de tunge og vanskelige tankene plager meg så mye, jeg gråter mer enn jeg har gjort på lenge, og aller helst, aller helst vil jeg synke ned under jordens overflate til alt er ordnet og reparert og fikset slik at jeg kan fortsette livet mitt som normalt.
"Nei, altså... er man syk så er man syk," sier hun, klassekontakten.
Ja vel. Jeg legger på, og i det jeg gjør det begynner jeg å gråte. Igjen. Gråter fordi det er så innmari vanskelig å få seg forstått når det stormer som verst. Gråter fordi jeg så gjerne vil være på skolen og få det til, men at jeg ikke kan, fordi jeg her og nå må prioritere meg selv, kostlistejobbing og alt det som er vanskelig. Helsa først. Men det suger. Det suger så forferdelig mye at jeg får vondt inni meg.
Det største problemet med denne telefongreia som i utgangspunktet var vanskelig nok i massevis (jeg hater å be om noe og å si hva jeg har behov for), er at jeg rett og slett ikke fikk klarhet i hva og hvordan jeg skal gjøre ting. Hva nå da? Får jeg ikke gjøre skolearbeidet mitt? Klarer jeg ikke å fullføre noenting bare fordi livskvaliteten min ikke er så bra, og fordi jeg ikke lengre får sove på grunn av... ja, av samme årsak?
Nei, jeg vet ikke, jeg. Jeg tror jeg ringer pappa likevel. Pappa er flink til å ordne opp i ting og tang. Jeg er kanskje stor jente, men det betyr ikke at jeg ikke trenger hjelp en gang i blant. Og nå, for tiden, dette som skjer akkurat nå, er nettopp en slik "gang i blant". Og pappa, pappa vet hva han skal si i situasjoner som denne. Han vet hvordan man går frem når man skal gjøre noe litt annerledes.
Det gjør vondt, det er vanskelig, men sannheten- sannheten i øyeblikket er at jeg, nå, ikke klarer meg helt selv. Jeg trenger litt hjelp. Som med å kontakte skolen.
Det er ikke så gøy, men noen ganger.... noen ganger må man.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Kanskje er det for det beste å ta en litt tidlig juleferie nå, ja. Det er ikke mange dagene du mister, det er ingen krise. Dessuten får du de trukket fra, det er lov å være syk på den ene eller andre måten i løpet av året.
Jeg håper du får deg denne pausen, og heller satser på å komme tilbake til nyåret med nytt mot?
Stå på, Annika!
Du har tydelig pushet deg litt for hardt, bra du tar en pause. Håper tankene roer seg også.
Og forresten: alle trenger hjelp en gang i blant.
Tenker på deg. <3
Å be om noe og utrrykke sine behov er kanskje vår største utfordring. Synes du er kjempetøff. Vet det vanskelig, men prøv å være litt lettet - prøv å være stolt over at du har sagt fra. Presser du deg for mye går maten i kaos - synes du er sterk jeg. Det viktigste for deg er nettopp å ta vare på deg selv nå så du kan hente deg litt inn igjen. Du kommer sterkere tilbake på skolen - den er ikke viktig nå!
Lykke til meg deg selv <3
Ikke press deg selv altfor hardt,bedre at du roer ned litt sånn at du ikke går på en kjempesmell.
ta vare på deg selv i første omgang,skolen kan du ta igjen.
<3