Faen da.
Unnskyld språket, jeg pleier som regel ikke å banne når jeg skriver. Synes egentlig ikke det passer seg til vanlig (finnes jo så mange andre ord man kan bruke i stedet for), men nå passet det altså bra. Mest fordi jeg mangler alle andre tenkelige ord, ordforrådet mitt har krympet fra akseptabelt til minimum og hjernen er like blank som øynene mine etter ikke mindre enn..., tja, et par runder med tårer. Et par, du liksom.
Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg kan gråte så mye? For ingenting? Det skulle ikke vært mulig, men det er det altså. Altså.

Det meste er et ork. Jeg gråter fordi jeg må dusje, det er klart jeg må gjøre det, jeg har ikke vært i dusjen på flere dager - gidder ikke, vil ikke, orker ikke, gråter når jeg endelig har gått i dusjen, feller noen tårer fordi jeg må vaske håret, gråter litt fordi jeg må tørke meg etterpå, og gråter litt til fordi jeg ikke har vasket klær og ikke har noenting å ha på meg. Jeg gråter litt fordi jeg burde sminke meg slik at jeg ikke ser helt herjet ut, feller noen ekstra tårer fordi jeg gråter, og enda noen fler fordi jeg verken får meg til å rydde rommet mitt og å vaske klær. "Det tar jo ikke lang tid. Er bare å slenge noe i vaskemaskinen. Tar ikke mer enn et par minutter," sier du kanskje. Nei, det tar ikke lang tid. Ikke i utgangspunktet. Men når sjela har falt i gulvet og blitt knust i tusenvis av biter, når hjertet veier minst tre ganger så mye som meg, nei, da er ingenting spesielt greit.

Prikken over i'en er så klart at jeg ikke får sove ordentlig om nettene. Den siste blå, lille god-natt pillen min forsvant i går kveld, den hjelper litt heldigvis, men nå har jeg ingen igjen og jeg har mistet resepten min et eller annet sted. Er ikke mulig å finne den noen steder, og det er selvfølgelig også et irritasjonsmoment. Ringte legekontoret mitt tidligere med denne gråteklumpen i halsen som ikke vil forsvinne, men nei, de kunne ikke hjelpe meg med å få en ny resept siden fastlegen jeg har nå aldri har skrevet ut en resept på god-natt tablettene mine før. Så, jeg måtte naturligvis gråte litt for det også.

Ja, og så har jeg vært innom nav, da. Sånn som jeg skulle. Leverte søknaden om sosialstøtte, ferdig utfylt - trodde jeg. Det viste seg at jeg manglet både det ene og det andre, og resultatet av hele greia var at jeg måtte dra beina etter meg til rådhuset for å hente nok et skjema som skal fylles ut; søknadsskjema for bostøtte fra husbanken.
Det gikk noen tårer til det også. Så klart. Hva ellers?

Og når det gjelder den daten jeg hadde i ettermiddag, har jeg altså avlyst den også. Det passet liksom ikke helt å skulle forholde seg til et menneske jeg omtrent aldri har truffet før, når jeg ikke klarer å forholde meg til meg selv.
Skal prøve å få gjort noe hyggelig i ettermiddag uansett.