mandag
Kakemenn og mandag uten kategori.
12/06/2010 10:52:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Mandag. Mandag i ingenmannsland. Bra mandag? Nei. Dårlig mandag? Nei, ikke det heller. Bare en mandag. En av disse dagene som ikke kan defineres, men som likevel er noe. En mandag uten kategori; en som ikke kan deles inn i nedtur- mandag eller opptur- mandag. Bare en mandag. Slike dager er i grunnen ikke så dumme. De minner meg litt om en dag jeg hadde i fjor; en dag der jeg sto opp, tenkte ingenting, gikk i dusjen og gråt fordi jeg ikke tenkte noe. Det var ikke tårer fordi jeg var lei meg, men tårer fordi jeg nesten var sikker på at det kunne være en forsmak på landet "frisk". Å tenke ingenting betyr ikke at hodet er tomt. Å tenke ingenting i min verden betyr at jeg har fred. At hodet er fylt med vanlige ting som hva man skal ta seg til, eller noe fint som har skjedd eller en skoleoppgave eller noe helt ordinært. Noe vanlig. Ikke ting som: feite dritt /jeg er ikke feit/ jo det er du/ slutt/ slutter aldri, eller: du er elendig/ nei jeg er god nok/ hahahaha/ jeg er jo det/ har noen fortalt deg det? I så fall er det løgn. Eller: du fortjener ingenting/ jo det gjør jeg/ nei, det gjør du ikke. Du er skrekkelig. Eller: du må slanke deg/ nei det må jeg ikke /jo det må du.
Dette er en del av det jeg kaller krig. Krigen min. Tankekrigen mellom rett og galt. Ordkrigen mellom jeg og meg. Den endeløse kranglingen mellom fornuft og følelser. Mellom friskhet og sykdom. Mellom ditt og datt. En krig som er så krevende at den på sikt tapper uhorvelig med krefter, og som til tider kan være med på å utløse en hodepine som selv ikke 6 gram paracet kan ta knekken på. Migrene.
Selv om dette har vært en mandag uten kategori, kan den ikke sammenlignes med stillhetsdagen jeg hadde i fjor. Det stormer for fullt, konstant og uten stopp, men en mandag som ikke kan defineres, er likevel grei nok. Den dårlige samvittigheten som oppsto på grunn av kakemenn- bakeing og kakemennspising på skolen i dag, kan jeg leve med. Denne desembermåneden er legendarisk. Jeg har ikke spist kakemenn på gudene på vite hvor mange år. Og jeg har heller ikke stappet i meg så mange pepperkaker på årevis som det jeg har gjort dette året. Desember 2009 hadde jeg et mål: jeg skulle spise en julekake. Ikke bare en pepperkake, men noe annet. I år har jeg virkelig tatt av. Og vet dere hva? Jeg ser akkurat ut som jeg gjorde i går. Jeg triller ikke bortover veien fordi jeg gjør ting jeg har tatt avstand fra i evigheter.
Det er litt vondt og litt vanskelig, men veldig godt også. Å vite at jeg kan spise uten å bekymre seg for at man plutselig endrer kroppsstørrelse over natta. For akkurat det gjør jeg ikke. Det gjør ingen.
Hadde vurderingssamtale med kontaktlæreren min i dag. Det var greit.
"Du er flink" Jo takk. Jeg gjør så pass mye som jeg orker, ikke mer.
"Du har veldig lite fravær med tanken på helsetilstanden din." Jeg har jo bestemt meg for å klare dette. Går det ikke, så går det ikke. Men jeg prøver. Og det GÅR.
"Du stråler. Du går rakrygget og synker ikke sammen på stolene som tidligere i høst." Ja, altså... jeg trener jo mer, da. Kanskje det er grunnen. Styrke. Muskler, sant. Det gjør noe med holdningen.
Komplimenter som jeg prøver å ta i beste mening. For de er godt ment. I mitt tidligere ultra- anorektiske hode, ville "du stråler" og "rakrygget" vært synonymt med: "du er feit". Men det er tross alt noe i det, at jeg går rakrygget altså. Kanskje stråler jeg, ikke vet jeg. Hvordan nå enn det kan være mulig. Men det går kanskje an. Selv om Mørkets Fyrste ikke lar meg være i fred og noen ganger plager meg så hinsides mye at jeg av og til bare ønsker meg bort fra jordens overflate, er jeg i det minste ikke lengre hun radmagre, sinte, svarte og bitre som sitter på psykiatrisk avdeling og blir kalt Mørkets Fyrste fordi ansiktet mitt ikke viser noe annet enn en intens sorg og smerte. Eller "solstråle", bare for å gjøre situasjonen litt mer humoristisk enn den egentlig er.
Jeg får ikke lengre høre ting som: "Er du Mørkets Fyrste i dag, Annika?" Det er da enda bra. For jeg ER jo ikke Mørkets Fyrste. Jeg er KVINNE. Mørkets Fyrste kommer bare innom på korte eller lengre visitter. Godt er det.
Lite produktiv dag, men det gjør ingenting. Har uansett hatt en trivelig stund i byen sammen med ei i klassen min, vært på trening og utsatt brevskriving til NAV nok en gang. Det må jeg få gjort så snart som mulig, før jeg ruineres. Helst skulle jeg vunnet i lotto. Helst skulle jeg vært selvstendig og arbeidet ved siden av skolen. Jeg har nemlig fått jobbtilbud fra sykehjemmet der jeg var i praksis. Men nå som jeg er tilbake på skolebenken, er jeg usikker på hvorvidt jeg kommer til å mestre begge deler. Jeg tror dessverre ikke at kapasiteten min strekker så langt.
Opplevelse av mestring er veldig viktig, og man kan ikke mestre alt. I første omgang konsentrerer jeg meg om å mestre skolen. Og hverdagen. Og livet- først og fremst det. Det er viktigst.
Denne uka har jeg dessuten jubileum. Det har seg nemlig slik at 1årsdagen min nærmer seg med stormskritt, og den har jeg faktisk tenkt å feire på en eller annen måte, vet ikke helt hvordan enda. 2årsdagen skal også feires. Begge dagene er viktig. Men 1årsdagen kommer først, og den dagen skal jeg gjøre noe fint. Helt for meg selv.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Vet åssen det der er. Ingenting- dag. Men hva er det du feirer?
Du kom deg gjennom dagen,du overlevde,og du klarte å krangle tilbake med tankene når de kom,kjempebra!!
Håper virkelig du kosa deg med kakemenn :D Det er så goodt :)
<3
Linda: det skal jeg snart fortelle ;)
Laila: Ja. <3
Som alltid utrolig godt innlegg, jeg er helt forelsket i bloggen din, Annika.
Noen ganger er en mandag bare en mandag. Alt må ikke alltid "måles" og sammenlignes. Sånn prøver jeg å tenke for å få litt mer helhet, har en tendens til å overanalysere hver enkelt dag og så bli skuffet/sint hvis den har vært lite produktiv eller "dårlig", for eksempel. Og etter å ha satt det stempelet smitter det raskt over på neste dag, og så får jeg en "dårlig periode". Sorry. Det var jo ikke det du skrev om her. Men jeg likte så godt det du sier: "Bare en mandag".
Ikke push deg for hardt. For som du sier så er livet tross alt ALLER viktigst. Dessverre lett å glemme det.
Spent på hva du skal feire :-)
Kos deg videre! Du er så inspirerende og får meg til å tenke! Tusen takk!
Håper feiringen din blir kjempefin, hvis du ikke allerede har hatt den. I så fall håper jeg den var fin!
:)