i januar bodde jeg i Bergen, gikk på Åsane Folkehøgskole og jeg hadde akkurat avsluttet behandlingen på Capio. Akkurat det var skummelt og jeg følte meg veldig alene. Kanskje fordi Elefantstemmen blusset opp og ble litt sterkere igjen; kanskje den gjorde det fordi det akkurat hadde vært jul, men jeg tror kanskje mest det var ettervirkninger av behandlingen som akkurat var avsluttet. Elefantstemmen hadde igjen fått "frihet", i alle fall til en viss grad, og den var jo like klar som jeg over at jeg aldri mer skulle tilbake til Capio i behandling. At behandlingsopplegget var avsluttet. At ingen kom til å sitte sammen meg med matbordet mer å fortelle meg at jeg måtte løfte opp skjea og fortsette å spise, tygg, svelg, eller at jeg måtte ta en til potet eller litt mer fisk eller noe annet på fatet mitt fordi det var for lite. Det var ingen som kom til å beordre meg om å ta næringdrikker tre ganger om dagen og det var ingen fantastisk Capio- behandler som kom til å røske meg litt hardt i ørene når jeg trengte det mest, og som ville sparke meg i baken når jeg tviholdt fast i bordkanten med hvite hender. Og ikke kom hun til å gi meg flere harde klemmer og si: "ta godt vare på deg selv, Annika" hver gang jeg dro, eller si: "så godt å se deg igjen" når jeg kom tilbake. Jeg skulle ikke dra eller komme flere ganger. Trodde jeg. Senere har jeg både vært på Capio, fått klemmer fra den gamle behandleren og hørt ordene hennes, men det trodde jeg ikke at jeg noensinne kom til å gjøre igjen. 

Den trygge rammen var altså tatt bort, og det er ikke så rart at spiseforstyrrelsen satt i gang noen krampetak for å holde meg fast. I ettertid har jeg forstått at jeg garantert ikke er alene om å ha det sånn. 

Likevel klarte jeg meg bra. Jeg mestret hverdagen, jeg gikk på skole, jeg holdt ut Mørkets Fyrstes stadige, men heldigvis kortvarige tilbakekomster og overnattingsbesøk, jeg overlevde en liten selvdestruktiv sprekk eller to- ikke krise, for lysten forsvant like fort som den kom. Jeg har kommet lengre enn dit. Jeg er ferdig med det, og det forsto jeg omtrent da også. Eller kanskje det var i februar? Spiller ingen rolle. 

Januar var turbulent. Men okei. Okei fordi de vanlige rutinene var tilbake, fordi det var et nytt år med blanke ark, og fordi jeg hadde gode fremtidsutsikter. Jeg var jo fri. Ikke pasient. Den første måneden i romanen jeg skal skrive alene. 

 det var mye fint vær på Hylkje

 og iskaldt. På det meste -17, tror jeg, og det er ganske mye for å være Bergen.

jeg gikk i dunjakka hele tiden. Inne på skolen også.

 vi hadde pysjamasparty i "Bomba" (et rom på folkehøgskolen).

uten sminke, akkurat sånn som det skal være når man har pysjamasparty

Annika, Siren og Matias

klassen min arrangerte noe som så fint kalles seminar. Det var en morsom, men fryktelig lang og slitsom lørdag som likevel ble ganske vellykket. Heldigvis. Dette bildet er tatt fra "posten" til Anne og meg. Vi hadde en sånn  gruble- konkurranse sak. eks: Land på A, jentenavn på A, bilnavn på A etc...

dette er Anne. Og Annika. 

 klassen min hadde om poesi, og det var fryktelig fint

selv om det ikke var så mange andre som syntes det

på bildet over, var verdens beste Caroline og jeg de heldige utvalgte som fikk ordne magnet- poesi- ordene slik at alle kunne se hva som sto på dem.

 og vi lagde dikt med magneter. Dette er mitt dikt. Det skal egentlig ikke være en sånn grå, stygg flekk der, men jeg orker ikke å redigere bildet. Siden måneden var så turbulent, ble alle diktene mine det også. Jeg skrev veldig mange dikt i januar. Spesielt om Elefantstemmen, om sykehus, om sinne, raseri, lengsel og sånne ting man gjerne skriver dikt om.

 jeg var på date med den fineste June- en i hele verden og delte mange fine tanker

og snakket om mange fine ting og livet og verden og sånn

June: du er så god. jeg savner deg.

kinamat, lys og koselige ting