onsdag
Ser du meg?
12/22/2010 08:55:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hvis du ser meg...
...kan du se...
svulsten jeg har i sjela? kreftsvulsten, giften
som brer seg fra innerst i hjerterota, som pumpes ut gjennom det store kretsløpet
gjennom aorta, gjennom vener og kapillærer, innom celler, forbrenningssyklusen uten å
la seg forvandle til nedbrytbart materiale, uten å forbrenne, fordampe, skilles ut av kroppens naturlige funksjoner?
Kan du se det?
Kan du se svulsten, giften, pesten
som har utspring i hjernecellene
i en eller annen hjernehalvdel
fordi lykkehormonene tilsynelatende
har gått i dvale,
i stykker
inni
Kan du se forbi utenpå
hvis du bare ser meg, hvis jeg kommer gående eller står
eller sitter på en benk
eller sier du, som alle andre
"du ser så fin ut"
"du ser fantastisk ut"
"du skjuler sorgen din godt"
"det ser ut som det går bra med deg!!!"
"du skjuler sorgen din godt"
"det ser ut som det går bra med deg!!!"
Kan du se forbi smilet,
smilet - som er ordentlig så lenge jeg ikke snakker om akkurat det som er vondt,
så lenge jeg ikke kjenner etter, så lenge jeg ikke sitter alene
så lenge jeg ikke skriver i dagboka med blå kulepenn, kjøpt i Irland
kan du se forbi det?
forbi den røde kåpa også?
kan du?
ser du, ser du stripene på kinnene som jeg pudrer vekk
i et øyeblikks desperasjon
på et toalett, på biblioteket, på doen på kinoen
som jeg dekker over etter den timen jeg var alene
jeg lyver
for egentlig, egentlig
er sannheten veldig langt unna hysterisk latter fremfor tv-skjermen, eller høylytt synging, eller knising på kirkebenken en onsdagskveld på julekonsert fordi trommemannen tygde tyggegummi i takt med trommingen. Sannheten er langt unna rundstykker med sjokoladepålegg og pepperkaker, langt unna sukkerfri julebrus og julegavepakker og julepapir og julekort som ble sendt alt for sent.
Sannheten er ikke god.
Den er slik:
jeg er i krise. det er forferdelig. egentlig har jeg bloggpause, men dette er et bloggpauseinnlegg. nå er det jul. snart. jeg drar hjem til mamma og pappa i kveld selv om jeg har avlyst jula og selv om jeg ikke har noe å ha på meg. mamma vil at jeg skal komme hjem, og jeg tror kanskje det er litt ensomt å feire alene. kvaløysletta. mamma og pappa. kjære gud, ikke la meg bli sint. la jula bli så okei som den kan bli. i alle fall for nå.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Vi ser deg. Desse orda er eit polert vindauge vi ser deg gjennom. Du er åleine der inne, men ikkje usynleg.
Kunne vi berre teke vekk svulsten...
Foreldrene dine ser deg; reis heim. Du har det så vondt.
Kjenner meg igjen i smil, latter og alt ein kan produsere midt i si ulykke, og som andre let seg lure av. Kjenner meg òg igjen i kjensla av å oppdage i ettertid kor mykje folk faktisk forsto. Og såg.
God jul, kjære Annika <3
"Det ser for meg helt normalt ut. Det ser ikke ut som du har det dårlig". Får høre det jeg og. Kjenner meg igjen. Vet hvordan det er. Føler med deg (selv om jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det).
Ønsker deg alt det beste.
Sender varme tanker og klemmer over til deg <3