Jeg prøvde, jeg gjorde virkelig det. Shopping, sa du? Nytt forsøk? Ja. Trålerunde nummer 34982334239399393993 i gågata og butikkene som utgjør Tromsø sentrums shoppingområde. Ingenting. Begynte med godt mot i det minste, men med et dalende humør som sakte falt til minimum er det ikke noe særlig å gjøre et forsøk på å finne klesplagg som jeg kan fylle skapet mitt med. Det gikk ikke så bra. Ikke i det hele tatt.
Det som skulle være en trivelig bytur sammen med mamma og lillesøster, endte opp med et lite pausestopp på Jordbærpikene der mamma og lillesøster spiste lunsj og jeg ble tilbydd både salat og kaffe som jeg bittert takket nei til, før jeg reiste meg opp fra stolen jeg hadde parkert meg på og forlot både Jordbærpikene og kjøpesenteret uten å si noe som helst. Sa ikke engang hadet.

Av og til, nei, ofte, synes jeg det er beundringsverdig hvordan de holder ut med meg og det vinglete humøret mitt. Hvordan de ikke gir opp, hvordan de gang på gang fortsetter å prøve selv om jeg av og til kan være direkte avvisende uten å mene det. Jeg vil ikke være sånn, jeg har ikke noe lyst til å reagere som jeg gjør og jeg ønsker ikke å være vanskelig, problematisk eller noe som helst i den duren. Men. Det er så vanskelig å forklare at jeg ikke oppfører meg sånn med vilje. At jeg ikke gjør det bevisst for å såre noen.

Demonene mine, Mørkets Fyrstes invasjon og denne vanskelige maten gjør meg for øyeblikket littegranne ustabil. Jeg vet ikke helt hvor jeg har meg selv, og det skal ingenting til før jeg snur fullstendig rundt fra å smile litt, til å storgråte. Og hva gråter jeg egentlig for? Ja, si det. Jeg vet ikke. Jeg gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal si, og når jeg først prøver å fortelle, ja, da gråter jeg også.
Min gode venn Wikipedia sier: Gråt er en emosjonelt betinget atferd hos mennesket, som har en kommunikativ funksjon, er delvis viljestyrt og består av en kombinasjon av tåreavrenning fra øynene, spesielt pustemønster.

Kanskje jeg prøver å kommunisere. Det er ikke godt å si.

Uansett.
Som jeg har nevnt tidligere, både i går og i dag, er jeg altså på kur. Ikke slankekur (det tullet der styrer jeg unna), men næringsdrikk- kur. En to- dagers kur, lørdag og søndag, ikke mer enn det. Næringsdrikker kan være ei okei løsning i en periode, men jeg har ikke tro på å velge bort maten på heltid selv om ting er vanskelig, og når alt kommer til alt foretrekker jeg fast føde fremfor å slurpe i meg disse greiene. Årsaken til næringsdrikkene: nødløsning. En kortvarig løsning som forhåpentligvis kan hjelpe meg med å få litt struktur i maten igjen, før jeg kaster meg ut i kostliste og klokkeslettspising fra mandag av. Det er veldig lenge siden jeg sluttet å henge meg opp i klokkeslett; tall og tid er veldig viktig for mange anorektikere, og det var det for meg også. Jeg pleide å få panikk hvis jeg ikke spiste frokosten til et bestemt klokkeslett, og det samme gjaldt alle andre måltider også. Sånn er det ikke nå lengre, men noen ganger er det nødvendig å gå tilbake til, ja, for eksempel klokkeslett. Et holdepunkt. Og akkurat nå er det nødvendig med slike holdepunkter. Når Mørkets Fyrste stormer som verst, når demonene raser i sitt eget tempo og ødelegger både dager og netter, er det ikke så enkelt å ha grep om omgivelsene uten å ha noe og forholde seg til.

Fast kostlistespising og klokkeslettspising. Ting jeg ikke har gjort på lenge fordi det strengt tatt ikke har vært nødvendig. Når man kommer over tidskneika med måltider, har man ikke lengre samme behov for å ha faste tider. Men. Greit. Bite i det sure eplet og vende nesen tilbake til et konkret opplegg. Kanskje det kan gjøre ting bedre. Mat er fortsatt min medisin. Ja, og solbærpillene da. De må også tas.