"Kom igjen, Annika, det er ikke så vanskelig"
Ikke det? Ikke vanskelig? Å åpne word, sier du? Skrive noen bokstaver, kanskje? Ord? Setninger også, kanskje?Kanskje. "Ikke vanskelig å svare på mail", heller, mumler du og klapper meg på hodet. "Det får du helt fint til". Helt fint til, du liksom.
"Engelskstil også, det går vel bra det og? Det er ikke så vanskelig, skjønner du, ikke i det hele tatt." 


Nei, kanskje ikke. Kanskje ikke i virkeligheten, sånn på ordentlig. Kanskje ikke når jeg er meg hele tiden, fullt og helt og bestandig uten denne skyen her og den klumpen der og den splittelsen på midten. Kanskje da. Men når er jeg bare meg? Når? Nå? Om noen timer? I ettermiddag? I morgen tidlig? I morgen kveld når finkjolen skal tas på, selv om jeg ikke føler meg så fin likevel? Da? Er jeg bare meg da?
Eller, er jeg bare meg nå også? Jeg mener, jeg har jo disse demonene, da. Det er jo IKKE meg, men de er en del av den jeg er. Til en viss grad i alle fall. De har liksom formet meg. På en måte.

Dumt? Nei, kanskje ikke.

"Det er ikke så vanskelig. Ikke så vanskelig å gjøre det du skal gjøre."
Skal?
Må?
Jeg skjønner jo det. Plikter, ikke sant. Leve. Fortsette. Keep on going, som de sier. Som jeg også sier. Det er sånn det er, det er sånn det skal være. Fortsett å gå, fortsett å jobbe, fortsett å være. Bare fortsett. Jeg tror på det. Jeg gjør jo det. Tror på at det er mulig. Uten tro, og uten litt håp stopper det liksom litt opp.

Men det er fortsatt vanskelig.
Ikke bare- bare. Bare er ikke eksisterende. "Det er bare å...." Kanskje. Kanskje er det bare. Ta deg sammen. Jada, jeg prøver jo for svarte svigende juletre. Jeg har ikke juletre. Pleier aldri å ha det.

Anyways...
Det er fortsatt vanskelig. Det er vanskelig å skrive mail. Det er vanskelig å svare på mail. Det er vanskelig å kle på seg klær når man helst ikke vil. Det er vanskelig å rydde rommet. Det er vanskelig å holde orden. Det er vanskelig å spise rett og riktig og ordentlig og bra. Det er vanskelig å skrive en engelsktentamen om "personlige verdier i arbeidslivet", og det er vanskelig å si at jeg ikke lengre vil skrive den, når jeg alt har sagt at jeg gjerne vil gjøre det. Det er vanskelig å få tiden til å gå, og det er vanskelig å stoppe den. Det er vanskelig å gjøre litt andre ting enn å ligge i senga. Det er vanskelig å stå opp når man først har lagt seg ned. Det er vanskelig å skrive julekort, selv om jeg så veldig gjerne vil. Det er vanskelig å formulere seg når hodet er litt tomt. Noen ganger er det vanskelig å stelle seg. Noen ganger er det vanskelig å puste.
Ofte er det vanskelig å være meg.

Kanskje, kanskje, kanskje.
Vet ikke.

Det er i alle fall enkelt å kline maskara utover hele ansiktet.