La Vita é Bella: Sanderud fornøyelsespark.

lørdag

Sanderud fornøyelsespark.

11/20/2010 09:20:00 p.m. | Lagt inn av Annika |

Telefonen ringte alltid for mange ganger før han plukket den opp uten å presentere seg selv. Som regel lot han telefonsvareren får ta i mot beskjedene for ham. Slik kunne han kontrollere at grunnen til at mennesker tok kontakt med ham var viktige og av betydning. Var de ikke det, så han ikke poenget i å skravle i flere minutter om noe ubetydelig som været og skolen. Det var bortkastet tid.

Det var en blå torsdag og denne dagen hadde søstera hans kommet på et mindre ønsket besøk. Hun dundret på døren i tolvtiden på formiddagen, akkurat på det minst passende tidspunktet.

”Hei,” hadde hun skreket mens hendene hennes slo mot døra. Den som knirker når den blir åpnet, og burde vært smurt for lenge siden. Den har ikke noe navneskilt, bare ei setning som er klistret midt på treverket: ”Uten fødselsnummer.” Selv ikke moren hans forstår betydningen av disse ordene. Det finnes ingen mennesker som er født uten et nummer, bortsett fra menneskene som bor i Afrika eller de som lever i jungelen. Antageligvis er det vanskelig å registrere disse i et folkeregister.

”Jeg vet du er hjemme,” ropte søsteren hans utenfor. Jo da, han var hjemme, men han hadde så absolutt ikke hatt noen planer om å slippe noen inn i isolatet hans. Han hadde helt andre planer for dagen, sånn som å ligge i sofaen og telle plankene i taket eller se over alle hullene i veggen, høre på rasende metall og røyke opp de få Prince mild sigarettene han hadde igjen. Hun ga seg ikke med bankingen og til slutt reiste han seg fra sofaen og dro føttene etter seg mot døren.

Låsen ga et lite ”klikk” i det han vred om nøkkelen og slapp henne inn.

”Du ser forjævelig ut,” sa hun og trødde over dørterskelen. I hendene hadde hun to store handlenett med et eller annet som kunne ligne på matvarer og de to grønne ølboksene med Mackøl lyste igjennom den hvite plastikken.

”Jo, takk,” svarte han. Det blå ringene under øynene fortalte en lang historie om søvnløse netter, tilbrakt i vinduskarmen med en sigarett i hånden og rasende musikk på et alt for høyt volum. Naboene hadde for lenge siden gitt opp å klage til eieren av leilighetskomplekset og det virket som om de på et eller annet punkt hadde akseptert musikken som tilstadighet ljomet igjennom veggene.

Hun kledde ikke av seg skoene i det hun gikk igjennom gangen og inn i leiligheta, og selv ble han stående med beina limt fast i gulvet. Han bevegde seg ikke, bare betraktet henne der søsteren suste igjennom det lille rommet, mens hun studerte all dritten som hadde hopet seg opp i løpet av de ukene hun hadde latt han være for seg selv, og ristet fortvilt på hodet.

”Når har du tenkt å rydde opp her?” spurte hun. Hendene veivet her og der, og hun gestikulerte med den lille kroppen sin for å understreke hvordan raseritet gjorde det umulig for henne å tenke på en konstruktiv og voksen måte. ”Har du tenkt å rydde opp? Har du tenkt å vaske? Hvor lenge har det vært slik? Uker? Du er klar over at du kan bli syk av det?”

Han trakk på skuldrene. Etter de få årene han hadde tvunget seg selv igjennom noen år med medisinstudie, håpløse foredrag om kroppens autonomiske kretsløp og eksamensoppgaver som så ut til å være umulig å gjennomføre, hadde han lært et og annet. Men kunnskapen var for lenge siden død og senket i jorden.

”Jeg har alt litt vondt i halsen.”

”Og hva tror du det kommer av?” spurte søsteren.

”Nei, det aner ikke jeg. Du har all verdens teorier om det meste,” svarte han. Hun hadde alltid det. Hun var vellykket; ferdig utdannet som førskolelærer, var gift med en kjedelig normal mann med brunt hår og briller som ikke passet ansiktet, hadde avlet opp to barn – og hun hadde til og med kjøpt et hus i utkanten av byen, investert i en blå gammel stasjonsvogn og en lysebrun hund med lopper. Hun var det barnet foreldrene hans alltid hadde ønsket seg, mens han selv var det store uønskete problemet. Han var et uhell og resultatet av en sprekk i et kondom med jordbærsmak som hadde ført moren hans inn i en voldsom fødselsdepresjon, flerfoldige antidepressive og noen måneder i terapi. Det var hans feil at moren ble forstyrret. Akkurat slik som det var hans feil at faren hadde fått hjerteinfarkt i løpet av det siste året. For mange bekymringer og for mange knuter i et garnnøste som verken var nøstet eller rullet sammen.

”Svineinfluensa,” sa han. Det var helt sikkert det. Etter all oppmerksomheten denne sykdommen hadde fått i media det siste halvåret, hadde han hørt at det var et av de første symptomene. Og litt feber kanskje. Men han var ikke sikker.

”Svineinfluensa!” Hun hevet stemmen noen hakk. ”Svineinfluensa!”

Han nikket.

”Ja, akkurat.”

Hun sukket høylytt før hun vendte nesen mot sofaen hans, skjøv unna noen skitne underbukser med tydelige bremsespor og sank ned i putene. Det ante ham at hun hadde funnet situasjonen håpløs for lenge siden. Han orket ikke å forholde seg til noe av det tullet som gang på gang ramlet ut av munnen hennes. Ord om at han burde ta på seg de hullete støvlene sine eller de slitte skoene med hull i sålene, låse døra og traske ned trappene for så å gå den lange veien til legekontoret. En gang hadde han gjort det bare fordi han ville glede henne og kanskje fjerne litt av den dype sorgen som hadde gjort ekteskapet hennes litt vanskeligere. Alt han hadde fått var en blå resept trykket i hånden sin, noen konklusjoner om at noe var fryktelig galt og en henvisning til en eller annen mann som skulle stille ham en haug med idiotiske spørsmål. Han hadde aldri gått.

”Du gikk aldri til snakkemannen?” spurte hun. Han svarte ikke. Reaksjonen hennes ville være alt for tydelig og dessuten var han fullstendig klar over at hun viste det allerede.

”Du gjorde ikke det. Du gikk ikke. Du ville ikke gi det en sjanse engang, for alt du bryr deg om er deg selv. Du driter i at pappa ligger på sykehus neddopet av medisiner og du orker ikke engang å besøke ham. Du går aldri ut av huset, du vasker ikke, du tar ikke kontakt med vennene dine – ja, hvis det da er noen igjen av dem. Og hva med den jenta som en gang pleide å være glad i deg! Hvordan kan du kaste bort alt det, tilbringe all tiden i din egen dritt for så å legge ditt eget liv i ruiner og grus?”

Jo da, han hadde ødelagt alt sammen. Rubbel og bit og det som er. Det spilte ingen rolle når han likevel skulle dø før eller siden. I det man forlater jordens overflate er man uten noe som helst; man er helt alene om å gå inn i døden. Akkurat som man er helt alene om å være på innsiden av seg selv. Siden det er umulig å overføre den ene følelsen etter den andre via en minnebrikke som man stapper inn i hjernen på et annet menneske, var det ikke så nøye hva han tok seg til.

”Både mamma og pappa mener at jeg er et uhell,” sa han. Et uhell. Uekte. Ufullstendig. Unødvendig.

”Det betyr ikke at de er mindre glade i deg,” hvisket søsteren hans. Helt sikkert, tenkte han. Helt sikkert.

Mens hun satt der i sofaen, oppslukt av stillheten som runget i rommet og han sto midt på gulvet, satte telefonen i gang med den skjærende ringelyden. En, to, tre. Han bevegde ikke en finger, sto frosset fast i gulvet og lot blodårene fryse til is. I dag hadde han bestemt seg for og ikke ta en eneste telefon.

”Skal du ikke ta den?” søsterens blikk sendte ut gnistre som brente helt inn i hjertet, glovarmt, smertefullt og brutalt.

”Nei. Jeg tar ikke telefonen,” sa han. ”Det gjør jeg aldri. Med mindre jeg venter på noe viktig og det gjør jeg ikke i dag.”

”Hva er vitsen med å ha en telefon da?” spurte hun.

”Ingen.”

Hun reiste seg fra sofaen, gikk bort til det lille bordet og rev av røret. ”Da tar jeg den,” sa hun. Det var for sent til å stoppe henne; hun hadde alt sagt hallo, og etterfulgt av ”ja vel” og ”jeg forstår.”

”Jo, jeg er helt enig der. Det er det beste. Men da må noen komme hit, for det kommer til å være umulig å få ham med. Han vil ikke gå ut av huset, så… jeg kommer aldri til å klare og overtale ham. Er det mulig at dere kan sende en bil?”

Ord etterfulgt av noen nikk her og der, armer som peivet rundt om kring kroppen hennes og et usikkert blikk som betraktet ham.

”Da sier vi det da. Dere er vel her om ikke så lenge? Ja, greit det.” Og så slengte hun på. Trasket bort til den slitne broren som fortsatt sto på samme sted, ubevegelig og urørt med et pokerfjes som var umulig å lese.

Hun la armen sin rundt ham.

”Det kommer noen,” hvisker hun usikkert. ”Det kommer noen snart for å plukke deg opp. Det kommer til å gå bra, det er jeg sikker på. Ikke noe problem og det kommer ikke til å ta så lang tid, skjønner du. Det…”

”Jeg vet det. De kommer til å gi slipp på meg etter bare et par dager uansett. Jeg har ikke tid; jeg har andre planer og det kommer de til å forstå,” sa han, ristet berøringen hennes av seg og kastet følelsene i søpla.

”Ti dager til oppbevaring, kanskje. Det er vanlig.”

Femten minutter senere ble døra med ”Uten fødselsnummer,” revet opp og mennesker i rød uniform braste inn i rommet med trampende lyder mot det harde tregulvet.

”Det er på tide. Blir du med oss?” sa en av disse menneskene i røde drakter.

”Nei. Det har jeg virkelig ikke lyst til” sa han.

”Du har vunnet et sesongkort på Sannerud fornøyelsespark,” sa den ene mannen. ”Et sesongkort. Du er en av de få. Kommer du?”

Åsane Folkehøgskole, oktober 2009.