tirsdag
Monster.
11/16/2010 09:40:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Lydspor: Josh Groban - War at home.
Jeg kjenner dette, jeg kjenner henne. Hun som kommer når de gale knappene trykkes på - narreknappene som i utgangspunktet lyste grønt, men som ikke var grønne allikevel. Jeg har sett henne før; så alt for mange ganger. Følelsene. Svart - følelsen. Den som oppstår når jeg ikke lengre klarer å skille ting fra hverandre. Sortklumpen som jeg tegnet i alle dagbøkene mine fra trettenårene begynte, og som jeg så fint kludret på et papir jeg fikk utlevert av den aller første terapeuten min i løpet av den aller første terapitimen. "Tegn sinnet ditt, Annika," sa hun. Jeg ville ikke. Men jeg tegnet. Jeg tegnet svart.
"He doesn't want to rest
He just wants to run"
"Kan du kanskje tegne følelsene dine, Annika?"
Jeg ville ikke. Ikke kle meg naken, ikke snakke, ikke fortelle. Hvordan kan man det, når man selv ikke vet? Men jeg tegnet. Jeg tegnet svart.
"And she wipes the tears away and she laces up because
there's still Hell to pay
And it sure feels feels like Hell today
Today"
Akkurat her, akkurat nå. Samme greia, samme sak. Samme historie. "Hvordan har du det?"
"Jo, det skal jeg fortelle deg. Gi meg en fargestift. Jeg trenger bare en. En svart fargestift. Et blankt ark. Har du det?" Gi meg det. Så skal jeg tegne. Jeg skal tegne fordi jeg ikke kan snakke. Jeg kan ikke forklare.
"Innocence behind his broken expression
He's a child of mercy
He's our unlearned lesson
And he's trying to wake up from this wilderness his world has
now become
He's reaching out to those he's running from"
Jeg kjenner henne; hun som kommer når jeg ikke passer på. Det er ikke ofte, det er sjeldent, ikke som før. Ikke som da tallerkener havnet i gulvet og pannekaker ble kastet utover bordet. Ikke som da, ikke som den gang. Men hun er der fortsatt. Hun er ikke død, hører du? Forstår du det? Jeg har ikke klart å drepe henne. Ikke helt.
"And it's
One step forward, two steps back
This is all who are marching
One step forward, two steps back
This is young and old
One step forward, two steps back
Through the void of the silence
You are not alone"
Ikke alene, men alene nok. Alene med det inni. Alene med monsteret. Ikke Elefantstemmen, ikke Mørkets Fyrste, ikke Herr Angst. Jo, alene med det også. Men mest av alt alene med Monsteret - raserimonsteret. Det uakseptable monsteret som ingen vil vite av, vanskelige monsteret som gjør alt verre. Utageringsmonsteret. Det halvdøde utageringsmonsteret, som egentlig ikke får være her mer. Ikke her, ikke hos meg. Slemme monster som gjør slemme ting. Som gjør Annika sint. Sinte Annika, trassige Annika, slemme Annika, vanskelige Annika. Lei seg Annika. Frustrerte Annika. Svarte Annika med svarte følelser. Barnslige Annika. Annika ditt og Annika datt som slamrer med dørene, skriker og lager uro. Som så mange ganger før. Ikke i år, men årene før det. Det som var glemt, men som allikevel er. Det er der fortsatt. Mindre, men eksisterer. Lever litt. Inni meg.
Tenåringsnykker som ikke er tenåringsnykker. Hormoner som ikke er hormoner. Raseri som ikke kan kontrolleres.
Det er egentlig ikke meningen. Jeg mener det ikke.
"You see these hands?
They're bruised and brown
They're yours alone
Hold on now
We're still going down
Hold on now
We're still fighting"
Jeg tegner svarte krusseduller. Jeg skriver svarte ord. Det er ikke meningen. Jeg har lyst til å gråte, men jeg kan ikke. Jeg har lyst til å le, men jeg kan ikke.
Det sitter fast. I brystet.
Jeg ønsker å være fri. Ikke noe annet, bare det.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Legger igjen 100 klemmer,selv om det ikke utgjør noen forskjell <3
klemmer hjelper alltid <3
Då får du ein million av meg. Minst <3<3<3<3<3
Kjempenydelig skrevet <3 Sender en haug med klemmer jeg også!
Kjempenydelig skrevet <3 Sender en haug med klemmer jeg også!