mandag
Min kamp.
11/08/2010 11:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Face your fear.
Accept your war.
It is what it is
- Fra Regine Stokkes blogg.
Møt frykten - se den i hvitøyet - aksepter at den er der, for den er jo det. Og den er virkelig nok for meg. Uansett hva den måtte være. Aksepter krigen - min krig - den er som den er.
Min kamp. Karl Ove Knausgård. Har ikke lest boken - bøkene - og ikke vet jeg om jeg noen sinne kommer til å gjøre det heller, dagens leselyst og lesehastighet tatt i betraktning. Men når alt kommer til alt kunne jeg sikkert skrevet like mange bind selv med samme tittel. Nå ja; nei. Jeg har ikke tålmodigheten til å skrive seks bøker om livet mitt (eller tålmodighet til å skrive seks mursteiner av noen romaner i det hele og det store) og ikke orker jeg å gjøre det heller.
Krigen min, min krig, er som den er. Og det har den alltid vært. Den har naturligvis endret seg med årene; men i bunn og grunn har det alltid gått ut på det samme. Samme sak, hentet dypt inne i ur-mennesket Annika. Det har alltid vært kampen for tilværelsen. Kampen for overlevelse. Kampen for å fortsette. Ja, det var fortsatt det som var drivkraften, selv da jeg i lang tid hadde det så fryktelig vondt at jeg ikke trodde jeg kunne fortsette å eksistere. Selv da jeg forsvant inn i depresjonen og selvdestruktive handlinger, selv da jeg slanket meg selv bort og viet hundreogørtentrillioner timer som kunne vært gode, til spiseforstyrrelsen - selv da handlet det kun i bunn og grunn bare om en ting: å overleve.
Innerst inne ville jeg jo. Leve, altså. Være som alle andre. Få ting til. Fikse livet, ha kjærester som alle andre tenåringer, ha tenåringsinteresser og hobbyer og sånt som hører med. Problemet var bare det at jeg ikke fikset det helt. Klarte ikke å få tilværelsen til å henge sammen. Fikk ikke ting til å sitte sammen som de skulle gjøre. Ingen koblinger satt som de skulle. Aller minst meg. Tilværelsen min var riktig nok helt på trynet og virkelighetsbildet mitt likedant, men jeg, jeg var verst av alt. Jeg hang ikke sammen på noen som helst måte. Så, jeg prøvde å fikse det, da. På den måten som der og da virket som den beste. Og når det over tid viste seg at den nye måten ikke fungerte, nei, da prøvde jeg like godt noe annet.
Det endte opp med en årrekke med tull. Syv konkrete år. De siste syv. Det siste mindre enn de andre. Mindre tull. Mindre sykdom. Mye mer Annika. Det tok meg seks år fra sykdommene brøt ut for fullt til jeg så at jeg hadde noe å leve for. Seks år er lang tid, altså.
Jeg vil ikke ha seks slike til.
Derfor fortsetter jeg. Fortsetter Min Kamp. Fortsetter å akseptere den - at den er som den er - og at den må være slik. Kampen som foregår nå er på sikt mye enklere enn alle de andre. For i dag kjemper jeg ikke for å overleve, men for å fortsette å være meg på heltid. Og for å bli frisk. Det er ikke så enkelt det heller, men det er litt lettere. Likevel tror jeg at alle de andre kampene jeg har vært igjennom, med noen fine oppturer innimellom, har ført meg hit jeg er i dag.
For jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg har jo det. Tross alt.
Accept your war.
It is what it is
- Fra Regine Stokkes blogg.
Møt frykten - se den i hvitøyet - aksepter at den er der, for den er jo det. Og den er virkelig nok for meg. Uansett hva den måtte være. Aksepter krigen - min krig - den er som den er.
Min kamp. Karl Ove Knausgård. Har ikke lest boken - bøkene - og ikke vet jeg om jeg noen sinne kommer til å gjøre det heller, dagens leselyst og lesehastighet tatt i betraktning. Men når alt kommer til alt kunne jeg sikkert skrevet like mange bind selv med samme tittel. Nå ja; nei. Jeg har ikke tålmodigheten til å skrive seks bøker om livet mitt (eller tålmodighet til å skrive seks mursteiner av noen romaner i det hele og det store) og ikke orker jeg å gjøre det heller.
Krigen min, min krig, er som den er. Og det har den alltid vært. Den har naturligvis endret seg med årene; men i bunn og grunn har det alltid gått ut på det samme. Samme sak, hentet dypt inne i ur-mennesket Annika. Det har alltid vært kampen for tilværelsen. Kampen for overlevelse. Kampen for å fortsette. Ja, det var fortsatt det som var drivkraften, selv da jeg i lang tid hadde det så fryktelig vondt at jeg ikke trodde jeg kunne fortsette å eksistere. Selv da jeg forsvant inn i depresjonen og selvdestruktive handlinger, selv da jeg slanket meg selv bort og viet hundreogørtentrillioner timer som kunne vært gode, til spiseforstyrrelsen - selv da handlet det kun i bunn og grunn bare om en ting: å overleve.
Innerst inne ville jeg jo. Leve, altså. Være som alle andre. Få ting til. Fikse livet, ha kjærester som alle andre tenåringer, ha tenåringsinteresser og hobbyer og sånt som hører med. Problemet var bare det at jeg ikke fikset det helt. Klarte ikke å få tilværelsen til å henge sammen. Fikk ikke ting til å sitte sammen som de skulle gjøre. Ingen koblinger satt som de skulle. Aller minst meg. Tilværelsen min var riktig nok helt på trynet og virkelighetsbildet mitt likedant, men jeg, jeg var verst av alt. Jeg hang ikke sammen på noen som helst måte. Så, jeg prøvde å fikse det, da. På den måten som der og da virket som den beste. Og når det over tid viste seg at den nye måten ikke fungerte, nei, da prøvde jeg like godt noe annet.
Det endte opp med en årrekke med tull. Syv konkrete år. De siste syv. Det siste mindre enn de andre. Mindre tull. Mindre sykdom. Mye mer Annika. Det tok meg seks år fra sykdommene brøt ut for fullt til jeg så at jeg hadde noe å leve for. Seks år er lang tid, altså.
Jeg vil ikke ha seks slike til.
Derfor fortsetter jeg. Fortsetter Min Kamp. Fortsetter å akseptere den - at den er som den er - og at den må være slik. Kampen som foregår nå er på sikt mye enklere enn alle de andre. For i dag kjemper jeg ikke for å overleve, men for å fortsette å være meg på heltid. Og for å bli frisk. Det er ikke så enkelt det heller, men det er litt lettere. Likevel tror jeg at alle de andre kampene jeg har vært igjennom, med noen fine oppturer innimellom, har ført meg hit jeg er i dag.
For jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg har jo det. Tross alt.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
kjempebra skrevet! Du klarer kampen, det vet jeg at du gjør <3
Kampen blir lettere og lettere å vinne,fordi du har blitt sterkere :)