onsdag
Lamictal
11/24/2010 04:17:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I
Seksten, sytten
hvor langt er du
villig til å gå?
atten, nitten – stå
i ro fordi du aldri
fant døden
- ham du elsket mest
små hender griper
holder, grepet rundt
en penn
fredagsnatt i november
hvite knokler rundt
et håndledd, syv
kilo ned
hvor langt er du
villig til å gå?
et hav av tid
et usikkert begrep, studerer
timene, dagene, ukene
sekundviseren
har sluttet å bevege seg
armen er så tynn
hvor langt er du
villig til å gå?
en arm full av
merker, et kart over
et liv
kalorier opp kalorier ned
bena lagt i kors
hvor langt er du
villig til å gå?
II
sykehuset dreper
sine pasienter lik
skolen vrenger sine
innvoller ut og
tallene på hodet
mamma gråter
i vinternatten
jeg er redd for
at det var jeg som
drepte henne
III
painkillers dreper
hodepine sier du
og rekker meg dine
paracet, ibux, paralgin forte
svelges, blandes, ristes
en slurk, kanskje to
ned i dypet
fungerer ikke, fungerer ikke
jeg har fått mine
egne
men såret midt i
nekter å gro
IIII
en vinternatt, en vinternatt
ved et veiskille der
jeg og du sa farvel
kryper en makk
halvveis død
dette er meg
dette er meg
som sitter på
rommet i måneskinnet
Annika, høst 2006
Etiketter:
skriverier
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
sterkt <3
Helsike, skreiv du dette då du var 16?!
Laila: <3
June: Ja.
Nydelig skrevet!
- Og sterkt å lese!