Jeg har lyst til å skrive en solskinnshistorie. Et solskinnsinnlegg som handler om hvor fantastisk og flott alt er. Om rosa blomster og masse kjærlighet; om hvordan jeg står opp om morgenen og føler meg så mye bedre enn jeg har gjort på lenge, jeg har lyst å skrive at jeg danser når jeg løper til bussen, at jeg synger av glede i dusjen og om hvordan jeg kjemper og klarer det veldig bra og hvor stolt jeg er og hvor glad jeg blir av alle disse små tingene i tilværelsen.

Jeg har så lyst til det. Men det kan jeg altså ikke gjøre. Akkurat her og akkurat nå er ikke vokabularet mitt stort nok til å omfange nok ord til å danne setninger, slik at jeg kan skrive dette solskinnsinnlegget mitt. Ordene strekker ikke til.
Selv om jeg har mer lyst til å være et solskinnsmenneske, en hun som trasker til biblioteket en søndags formiddag og låner seg selvhjelpbøker, forståelsesbøker, faglitteratur.



Men så har det seg sånn at jeg akkurat dette mennesket; hun som gråter en skvett på soverommet før hun tar på seg den blå Bergans- dunjakka og trasker ned bakkene til byen for å gå på biblioteket. Bare for å gjøre noe. Bare for å holde tankene unna, for det er ikke treningsdag. Det er søndag. Det er hviledag. Og hviledagen må holdes hellig. Det må ikke bli for mye. Kvotene må ikke overskrides. Jeg er dette mennesket som trasker opp trappene til plan 1 på biblioteket, plan for Kultur og fakta. Jeg er også mennesket som bærer en stabel med bøker i hendene, en haug som er alt for tung, til tross for at jeg har fått litt muskler i armene. Jeg er hun som låner alle disse bøkene. Tunge bøker for tunge sjeler. Tunge bøker som kanskje kan gjøre tunge sjeler lettere.
Kan de? Kanskje.

Jeg er også jenta som gruer seg til å gå på skolen igjen i morgen, av helt latterlige grunner. Årsaker som er så dumme at det er flaut å si dem høyt, men likevel en sannhet, og ord som jeg så vidt har presentert for mamma og behandleren min.
Klump i magen. Klump i hjertet. Klump i sjela. Frykt. Frykt for hva, spør du kanskje? Nei, det er ikke godt å si. Jeg har mine øyeblikk der det er vanskelig å være sammen med mennesker som ikke har sett meg på noen uker, og der det har skjedd forandring i løpet av disse periodene. Men jeg skal gå. Jeg må gå på skolen. Jeg kan ikke melde meg ut av samfunnet hver gang hodet ikke er i samsvar med kroppen. Det går ikke. Jeg skal prøve. Jeg skal ikke gi opp.

1.søndag i advent og det aner meg at jeg har en lang og mørk desember i vente. Ikke bare fordi det er mørketid i Nord. Ikke bare derfor. Men jeg har det veldig vanskelig. Nå er det ikke slik at jeg kan si at jeg VET at hele måneden blir mørk, og jeg kan ikke bestemme meg for det heller- da blir den nettopp det. Det er bare det at akkurat her og akkurat nå ser det ikke så lyst ut. Når ting er kjipt, er det ikke alltid så enkelt å se alle de gode sidene og huske på at det blir bedre. Det blir jo bedre. Det vet jeg. Må bare fjerne disse skylappene først, sånn at jeg ser klart.
Det kan være en fordel.