det er krig. En krig jeg ikke har lyst til være med i. En krig jeg skulle ønske jeg kunne slippe unna. En av disse der jeg heller skulle stått på sidelinjen og viftet med et hvitt flagg, eller sett utfallene på tv2 nyhetene om kvelden, eller lest dem på VG nett. Heller det. Heller det enn dette. En krig mellom rett og galt, mellom fornuft og følelser, mellom kunnskap og dumhet, mellom ditt og datt, og mellom meg og dem. Meg. Elefantstemmen. Mørkets Fyrste. Men i hovedsak Elefantstemmen. Mørkets Fyrste har ikke sin egen stemme. Det har spiseforstyrrelsen. Og det jeg daglig får spikret inn i hodet mitt, er ord jeg ikke unner noen å få høre. Eller tenke. For det er ikke fint. Ikke i det hele tatt.

Jeg er i krise. 

Krisesituasjon. Skjebnesvanger forstyrrelse. Plutselig forandring, eller avgjørende vending? Hva utfallet av dette blir, aner jeg ikke. Jeg vet ikke hvor veien går her fra, selv om jeg er i bevegelse. Jeg beveger meg, men jeg vet ikke hvor. Det er skremmende. Jeg er på spasertur i et ikke alt for ukjent landskap, et område hvor jeg har vært før- men den gang med helt andre kognitive forutsetninger. 

Jeg vet mer nå enn før. Jeg forstår mer enn tidligere. Jeg har bedre innsikt. Kjenner meg selv bedre. Jeg gjør det. 

Men det er ikke enkelt allikevel. Ikke i det hele tatt. Fryktelig vanskelig. Det er vanskelig å akseptere, når akseptknappen står på oransje. Ikke grønt, ikke rødt - men oransje. Vent. Ikke gå, ikke stopp, bare vent. Vente på hva da?

Morgendagen?

Jeg er i krise. Og jeg må krige. Det er vondt og vanskelig å være i full krig når man har en stor krise samtidig. Det blir litt mye. Litt i meste laget. Litt for mye. Men jeg har jo klart det før. Så, da klarer jeg det sikkert nå også. Det må jeg gjøre.