5 uker praksis er vel overstått, fullført og ferdig. Ikke fullstendig sånn som jeg hadde tenkt, for de siste to gangene har jeg meldt pass og tilbrakt dagene på skinnsofaen hjemme hos mamma og pappa. En blanding av snufsete forkjølelse (ikke noe særlig å være sammen med gamlingene som alt har svekket immunforsvar) og kraftig nedstemthet, en dose tårer og andre vanskeligheter, har ført til at jeg har meldt pass. Men det gjør ingenting. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med innsatsen min og at jeg i det hele tatt har klart det så bra som jeg har gjort! I begynnelsen var jeg veldig skeptisk da jeg fikk høre at vi skulle ha 5 uker praksis i strekk, men det har altså gått over all forventning. Jeg har trivdes kjempegodt, og jeg har fått utrolig mye igjen for å være på ei avdeling for demente, noe som sto høyt på ønskelisten da praksisplassene ble presentert i oktober.

5 uker hjemme hos mamma og pappa er også over. Jeg har bodd hjemme hos dem mens jeg har vært i praksis, har vært greit sånn siden sykehjemmet bare ligger omtrent 3 minutter unna bostedet.
I kveld tok jeg med meg det enorme flyttelasset mitt, og dro hjem til meg selv etter en morsom time med Zumba sammen med lillesøster i ettermiddag. Det føles så utrolig bra å være hjemme hos meg selv; rommet mitt som ser bombet ut etter alle posene og veskene mine, nytt sengetøy, en stor tv- skjerm i stua og å se Inger og Sunniva igjen. Har ikke blitt mye tid til sosialisering i løpet av de 5 ukene, men det gjør ikke noe. Har egentlig vært okei å tilbringe tid sammen med familien, spesielt nå når ting har vært og fortsatt er vanskelig. Det har gått mye frustrasjon ut over alle sammen hjemme, og jeg synes det er beundringsverdig hvordan de holder ut med både humørsvingningene mine, det dårlige selvbildet og alt spiseforstyrrelse - pjattet mitt. Det er fint å ha noen som lytter, til tross for at det meste bare er tull. Og fint å få bekreftelser (selv om det ikke når inn) på at jeg ser bedre ut nå enn på gudene må vite hvor lenge.

Jeg sliter mye med tankene og hodet, noe jeg må jobbe mye med. Det er tøffe tak, og noe jeg regner med at det vil bli fremover. Er ikke alltid hodet henger med når det skjer såpass store forandringer over så kort tid som nå. Dessuten hadde jeg ikke regnet med at det plutselig skulle bli så vanskelig, men det kan naturligvis ha noe med Mørkets Fyrstes uforventede tilbakekomst. Hele høsten har vært preget av gjentatte episoder med hans innspill, og når det i utgangspunktet er strevsomt med hodet, tankene og følelsene, forverrer Mørkets Fyrste alt sammen. Men jeg prøver. Jeg gir ikke opp av den grunn. Husker ordene fra behandleren jeg hadde på Capio som jeg fikk høre da jeg var der for litt over ei uke siden: "du har jobbet hardt og du har lagt mye arbeid ned i dette bli frisk- prosjektet." Det er sant. Det ville vært for dumt å kaste det på havet.

Har skolefri i morgen, det er planleggingsdag (?) på alle skolene i Troms og det er fint. Er ikke helt klar for å gå tilbake til skolebenken, men fra mandag er det bare tre uker igjen til juleferien og det burde gå greit.
Dessuten har jeg mange planer i morgen. Rydde, vaske klær, trene, dra til Åsgård for å ha time med behandleren min, møte lillesøster i byen for å handle litt klær og Harry Potter sammen med lillesøster på ettermiddagen. Prosjektet "kjøpe klær" kommer til å bli vanskelig - det er jeg forberedt på, men det trengs. Mange av klærne har blitt for små, og for å forhindre at alt blir forverret, må jeg fylle garderoben med noe nytt. Klær er et problematisk område når man har en spiseforstyrrelse, men jeg prøver å tenke på Ingers ord i ettermiddag: "Hallo, Annika. Tenk på hvilken størrelse buksene og klærne dine faktisk er i! De er ikke normale for en tjueåring." Det er også sant. Sannheten. Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å være helt normal, helt vanlig og være slik som tjueåringer flest.

Jeg gir det tid. Alt. Prøver så godt det lar seg gjøre, og det kommer til å bli mange tøffe tak fremover. Selv om det er vanskelig å forutse hvordan det kommer til å bli, er jeg om ikke annet klar over at det kan bli veldig tøft. Humørsvingninger er et problem og vanlig i forhold til den andre diagnosen min, vanskelige Elefantstemme- tanker kommer sannsynligvis til å dukke opp både titt og ofte, men jeg får bare stå i det og holde ut.

Ser uansett frem til morgendagen. Jeg tror det kan bli en fin dag, og muligens ei okei helg også. Jeg trenger det. Og - det er både vanskelig å innse og innrømme - men jeg fortjener det. Jeg gjør faktisk det!